Jeg var sliten, og trøtt. Jeg hadde hatt tentamen i dag og i morgen skulle vi ha nok en tentamen. Dette var en av de slitsomme ukene hvor man ikke fikk gjort noe annet en bare skole. Jeg hadde sittet oppe nå en stund og lest til morgendagens tentamen og fant ut at jeg burde legge meg for å være utvilt til i morgen. Jeg la meg under dyna. Den var stor og varm, det trengtes nå midt på vinteren, det var minusgrader ute, men under dyna var det deilig å varmt.
Jeg trodde jeg hadde sovna da jeg hørte en lyd ute og snek meg ned og ut utgangsdøren. Der sto den. I natt igjen. Den store fuglen. Tror det må ha vært en ørn. Jeg begynte å gå mot den. Den var vakker. Med rene og fine fjær. Den så nesten majestetisk ut. En stemme i hodet mitt sa at jeg burde klyve opp på den. Jeg var helt trollbundet så jeg gjorde som stemmen sa.
Den kongelige fuglen tok et vingeslag og vi var oppe i luften. Det var kaldt i luften. Jeg tror klokken var rundt midnatt. Det bar mot Oslo. Menneskene der nede var små og få. Det tok ikke lange tiden før vi hadde kommet oss forbi Oslo. Det eneste som var under oss nå var skog og åpne sletter. Det hadde blitt varmere også. Vi seilte på vindene mot den klare fullmånen. Under oss løp en flokk med ville ulver. Engen de løp på var grønn. Vi nærmet oss et stup. Fuglen stupte rett ned langs den loddrette fossen. Vi rettet oss opp og fløy rett over vannspeilet. Vannet glitret av lyset fra den store runde månen. På sidene av oss hoppet de mest fantastiske fisker. I alle farger. De svømte om kapp med den store ørnen som fløy langs vannflaten.
Vi løp i flokk. En flokk med ulver. Hundre ulver løp under fullmånen. Sløret som dekker planeten er fylt av diamanter. Jeg på ryggen til den store ulven. Løper og løper. I evigheten. På denne vei finnes ikke slutt. Løper, løper. Nei, vi flyr. Kjenner den friske luften i håret. Håret blåser til alle kanter. Sol er på vei opp i horisonten og kaster et spøkelsesaktig lys over landskapet. Vi løper mot soloppgangen. Løper til evigheten. Løper mot kjernen til alt liv. Den evige eng er ikke evig lenger, vi hopper utfor. Ned mot solnedgangen. Flyr. Vingene flakser. Vi stuper.
Før jeg vet ordet av det så er vi hjemme igjen og jeg legger meg tilbake i sengen.
”Nå må du våkne, det er skole”. Skole. Tentamen. Når jeg kommer hjem kommer jeg til å være helt utslitt. Da gleder jeg meg til kvelden i hvert fall. Da skal jeg rømme tilbake til Rêve. Men ikke før jeg har fått et ”god natt”…