Det er morgen. En tidlig mandag morgen. Fuglene kvitrer. Det er kaldt og ganske fuktig. I et lysegult hus i utkanten av en skog, ligger Thea i senga si og tviholder på Bamse. Hun er redd. Hun drømmer så fæle drømmer! Ekle skapninger som står og roper på henne og slenger stygge kommentarer til henne fra svarte hull. De er fortapte! Hun skviser Bamse snart. Den fikk hun av søsteren da hun ble født. Men søsteren er borte, borte for alltid. Men Bamse har hun ennå. Han kan ikke dø. Men den har blitt slitt, veldig slitt etter alle årene som har gått

 

Thea gråter. Tårene strømmer nedover kinnene hennes. Hun drar dyna opp over hodet. Hun vil ikke stå opp. Aldri, aldri, vil hun stå opp. Angsten kommer krypende. Bobler opp gjennom de tette blodårene hennes. Livredd for at de ekle skapningene skal komme å ta henne. De slenger kommentarer, og innbilder henne ting. Uff, de er onde, virkelig ONDE! Men hun har blitt vant til det. ”Theeaaa, nå må du komme deg opp av senga!” roper moren hennes fra kjøkkenet. Thea tvinger seg opp. Ser på seg selv i speilet. Æsj, samme gamle trynet. Med røde striper nedover kinnene og såre øyne etter millioner av tårer som har falt.. Hun går inn på badet, ordner seg litt. Sminker vekk tårene med foundation og pudder. Øynene er klarere nå, ikke fullt så røde som i stad.

 

Thea ser på klokka. Hun må skynde seg. Hun drar frem en genser fra skapet og tar den på seg. Ser seg på nytt i speilet. Nei, uff den ser hun feit ut i. Det gjør hun uansett, tenker hun. Hun drar på seg en hettegenser og en joggebukse, og går ned. Tar matpakken som ligger ferdigsmurt på kjøkkenbenken, og legger den i sekken. Slenger den på ryggen og går ut i gangen. Hun begynner å knyte skoene sine. ”Thea, skal du ikke ha frokost i dag heller? Du vet jo at frokost er det vikigste måltidet vi spiser!” Thea himler med øynene. For dette har hun jo IKKE hørt en million ganger før! Hun hiver på seg jakka og forter seg ut. Hun er sent ute. Hun kommer alltid forsent når det er noe hun skal. Jaa-jaa, 5 minutter er jo ikke dødelig heller da. Eline tåler å vente i noen minutter. Hun får øye på Eline. Hun smiler til henne. Thea blir glad igjen. Denne merkelige depresjonsangsten kommer bare når hun er alene.. Nå er alt bra igjen.

 

Skolen.. Et ekkelt sted. Det er folk som går igjen der. Hun ser i blandt en gutt som hang seg i flaggstanga. Men det er visst 20 år siden. Det er også andre gjenferd og skikkelser der. De går rundt på skolen som ingenting skulle skjedd. De lever fremdeles i sin egen tid, og ikke vår tid. I dag har Thea`s klasse har norsk, matte, engelsk, biologi og samfunnsfag i dag. Kjedelige fag, tenker Thea. Aller best liker hun Kunst og Håndverk. Men det har de bare 2 timer i uka.. Endelig er skoledagen slutt. Hun møter Eline utafor hovedinngangen som avtalt. Eline skal være med henne hjem.

 

Eline og Thea sitter i sofaen. De kjeder seg. ”Du? Skal vi finne frem det spillet du fant på loftet en gang? Det så litt spennende ut!” Spør Eline. Thea nikker. De finner det frem. Det er et gammelt brett, med masse bokstaver og tall. Også står det ja og nei, i hvert sitt hjørne av brettet. ”Har du spilt det før?” Spør Eline. Thea lurer på hva hun skal svare. Thea har spilt det før, men det vet jo ikke Eline. ”Jaah, jeg har spilt det før. Hun syntes det var ganske gøy! Når man spurte om noe, flyttet pila seg til forskjellige bokstaver eller tall for å svare. Litt skummelt, men kjempemorro.

 

Thea og Eline slukker lyset på rommet og tenner et stearinlys. De sitter ved siden av hverandre på gulvet foran Oujiabrettet. De har en finger hver på Pekeren. De begynner med enkle spørsmål som ”Kommer jeg til å få 5`er på KRL prøva?” ja, svarer det. ”Kommer jeg til å bli sammen med den jeg vil?” Mulig, svarer det da. ”Hva heter typen min?” spør Thea. Da staver den Magnus. Helt riktig. De får frysninger. Slik fortsatte de. Etter en stund spør Eline Thea ”skal vi spørre om når vi skal dø? Eller hvordan vi skal dø?” Thea tenker et par sekunder før hun svarer. ”jaa, spør først du da.”

Og så spør Eline. ”Hvordan kommer jeg til å dø?” Pekeren begynner å flytte på seg. ”Vent å se” staver den. Jentene blir litt redde. ”Når da?” fortsetter Eline. På nytt beveger pekeren seg. ”snart” Staver den nå. Jentene blir redde nå. De pakker sammen spillet og går inn i stua. Moren til Eline ringer. Hun må hjem. ”jajaa..Følge til skolen i morgen?” spør Thea. ”Jaah, samme tid, samme sted. Hadet bra!” Eline går ut. ”Ha det roper jeg etter henne og lukker døra.”

 

Få minutter senere får jeg melding av henne. ”Heii vennen miin! Jeg glemte matteboka hos deg jeg.. Tar du den med i morra? Husk at jeg alltid er her for deg! Elsker deg<3” Thea ler høyt. Også svarer hun ”hehe, jada, jeg tar med matteboka i morgen. Er her alltid for deg også. Elsker deg oog!”

 

”Riiiiiing” Thea blir nok en gang vekket av sin gammeldagse vekkerklokke. Uuh, hun har ikke lyst til å stå opp i dag heller. Uff, hun har drømt så fælt i natt også. De ekle skapningene som står å roper på henne fra de svarte hullene. ”Theeaaa! Feiting! Stygging! Usle lille skapning! ” slik holder de på. –HELE natten. Når man hører noe mange nok ganger begynner man å tro på det. Slik var det hvertfall med Thea.

 

Thea gikk inn på badet. Humøret hennes var litt bedre i dag. Men fortsatt var det noe inne i henne som skrek ”stygge, feite ku!” Til henne når hun så seg i speilet. Kanskje det var sant? Nei, hun visste virkelig ikke. I dag hadde hun litt bedre tid. Tok seg en dusj. Men den dusjen tok litt lenger tid enn det Thea hadde trodd, så nå hadde hun dårlig tid –igjen. Hun løp ned, grafset med seg matpakken, knøt på seg skoa og løp ut. Det hadde begynt å snø. Vakre, hvite, kalde snøfnugg daler nedover og treffer bakken uten en lyd. Hun skynder seg til møteplassen. Der hun og Eline pleier å møtes. Men hun står ikke der. Thea tar opp telefonen og ringer henne. Hun tar ikke telefonen heller. Ringer hjem. Ingen svarer der heller. Kanskje hun ble kjørt til skolen i dag? Thea går videre til skolen. De siste hundre meterne løper hun. Det har ringt inn. Hun stormer opp trappene til klasserommet, puster dypt et par ganger før hun åpner døra til klasserommet. Hun tar et skritt inn. ”Hei! Sorry for at jeg... ” hun stopper midt i setningen. Det klasserommet hun kommer inn i er ikke det vanlige klasserommet. Elevene sitter sammen i små klynger og snufser. Noen gråter. Thea ser etter Eline. På pulten hennes står det et lys. Det ligger en rød rose der også, sammen med et bilde av henne. Theas ansiktsuttrykk har forandret seg totalt. Læreren kommer bort til henne. ” Eline ble påkjørt av en lastebil i går.. Legene klarte desverre ikke å redde henne. Beklager.”

 

Hele verden ble borte. Thea sank sammen på gulvet. Gråt. Var det dèt som var svaret på spørsmålet Eline stilte da de spilte det spillet i går? Vent å se, snart. Thea hørte ikke at de andre i klassen prøvde å få kontakt med henne. Alt hun hørte var fjerne stemmer som sa ”Thea, går det bra med deg?” Hun brydde seg ikke lenger. Hun løp ut av klasserommet, lot døren stå åpen. Passerte et av gjenferdene i gangen. Løp ned trappene. Snublet i skolissene som var gått opp. Skrubbet opp de bare knærne. Løp ut av skolebygningen. Ut i snøen. Skrudde på iPoden. Satte på sangen deres. Eline og Thea sin sang. Den som de alltid hørte på når de var sammmen. Det var egentlig mange sanger, men de kalte det alltid bare sangen, som en forkortelse. Akkurat nå hørte hun på ”so cold” med Breaking Benjamin. Thea gråt. Hun hadde løpt langt. Nå var hun i byen. Hun fortsatte å løpe. Løp til kirken. Hun så ingen ting lengre, øynene hennes var dekket av tårer og snøfnugg. Akkurat da hun skulle krysse veien like ved kirken kom det en kjempestor lastebil med trelast som stakk ut i alle kanter. Sjåføren så ikke Thea, og Thea så ikke -eller hørte at den kom. Hun ble slått ned av en stor stamme som stakk ut. Hun rullet ned i grøftekanten. Hun var besvimt. Det snødde. Det snødde mer nå. Ingen hadde lett etter henne ennå. Det var først sent på kvelden at det ble sendt ut letemannskaper. Men ingen fant henne. Det var snøstorm ute nå. Og Thea lå under et tynt lag med snø i en grøftekant ved kriken.. Letemannskapene måtte inn, ingen fikk ferdes ute.

 

Men det gjorde ikke Thea noe. Hun synes det var så deilig å ligge under snøen der. Tenkte på alt det fine i livet sitt. Hørte på musikk. Eline og Thea sin musikk. Hun ble søvnig. Etter en stundt sovnet hun. Med et smil om munn. Hun skulle møte Eline igjen..