Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Aldri igjen!

Aldri igjen!

En historie om vennskap. En mystisk jente tar livet av seg etter å ha havnet på kjøret. Kjæresten føler skyld fordi han ikke hørte på henne da hun ville slutte.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
23.04.2006
Tema
Selvmord


Jeg sitter på benken og tenker til bake på Liz, på det vi hadde og det jeg ødela. Aldri vil jeg gjøre dette igjen mot en av mine venner, aldri igjen!

 

”Jeg går på skolen nå” ropte Elizabeth til moren, før hun gikk ut. Hun og familien hadde flyttet fra en småby i California til New York. Faren hennes hadde fått ny jobb så de måtte flytte. Jeg tro ikke hun var så glad for å forlate vennene sine, men hun fikk raskt nye. Hun var pen, morsom, overraskende, ja rett og slett perfekt! Det gikk aldri et kjedelig minutt hvis du var med Elizabeth, eller Liz som vi pleide å kalle henne. ”vi” var gjengen, en ti-femten gutter og henne.

 

Første gang vi så henne var vi ute etter moro. Den nye småby jenta med rare klær. Det endte med at to av guttene fikk grisebank. den lille søte jenta var en ”street beat chic”. Det hele lignet på en sloss scene fra en action film. Hun hadde respekt for motstanderne sine og de hadde respekt for henne. Vi begynte å vanke sammen. Hun kom på våre fester. Drakk bannet og sloss som en gutt, vi digget det. Hun var ikke som ”bertene” på skolen, søt og uskyldig. Nei, liz var tøff og rå, men en hjerte- tatovering på magen viste at hun ikke alltid hadde vært slik, ingen turde å spørre om tatoveringen, oppdaget hun at noen så på den gled det en skygge over ansiktet hennes. Jenta skjulte en skygge i sjelen.


 

Jeg sto på hjørnet og ventet på Liz. Og akkurat da det sluttet å regne kom hun, som en solstråle med det solgule, lange håret og de blå øynene. ”hei!” sa hun og vi begynte å gå. Vi skulle ikke på skolen selv om det var fredag vi var aldri på skolen fredag, ”fire dager på skolen får være nok” var ordspråket i gjengen. ”To til fest er for lite” svarte alltid Liz. vi dro til en av guttene, som vanlig sto festing på planen. Drikking og dop, ikke en bekymring i verden, vi elsket det.

 

Men det gikk overstyr. Vi drakk ikke bare fredag, vi drakk fra fredag til søndag og startet ofte på torsdag. Drikking fra torsdag til søndag ble av og til søndag til torsdag. Skole var det lite av. Og med begge foreldrene på jobb var det ingen som maste. Vi brydde oss ikke om hva resten av verden mente om oss, så lenge gjengen hadde det greit, var alt greit.

 

Festene våre ble villere, det begynte med gress så Hest og speed og av og til vann (GHB) hvis vi fikk tak i. På et tidspunkt ville liz trekke seg. Det hadde gått for langt. Alle pengene våre gikk til dop, og vi begynte å stjele for å få råd til englestøvet. Hun kom til meg og pratet. Jeg, som fortsatt syntes fest og dop var spennende, overtalte henne. Jeg la armen rundt midjen hennes og kysset henne. ”slapp av nå pus” sa jeg ”det er ikke så farlig, hva galt kan skje? Og hvis du stikker, hva skjer med oss?” Hun svart ikke og tok det aldri opp igjen.

 

Jeg tror det skjedde en lørdag. Vi hadde drukket siden torsdag øl og sprit. utpå fredag fikk vi tak i vann. Vi vandret gatelangs uten noe spesielt å gjøre. Guttene lekte og tullet. Jeg og Liz gikk bak og småpratet. Plutselig ligger to av guttene på bakken og sloss over det siste i vann flaska. Det var nok til å dele, men begge ville ha alt. Mens de lå på bakken, bøyde Liz seg og tok opp vannflaska, alt gikk ned i en slurk. Ingen ble overrasket, det var hennes enkle måte å avslutte en fysisk diskusjon på. Det som bekymret meg var at hun drakk alt. Jeg var ikke sikker på hvor mye den lille jenta tålte.. de to på bakken sluttet å krangle, de reiste seg og så på hverandre. Ingen sa noe til Liz, ingen kjeftet. Du måtte være gal for å kjefte på Liz.

 

Så vi fortsatte bare å gå nedover gaten, det var en smal gate med trær på begge sider, og høye hus.

 

Plutselig kom vi til en bro og ”landskapet” forandret seg. ”East side river” strømmet rolig under oss. Liz stoppet og så utover vannet, hun klatret opp på rekkverket, vi klappet og lo og ventet på en av hennes mange taler. Hun så ned på oss og sa, ”har dere noen gang foldet ut vingene en tidlig morgen, og kjent de varme opp vindene ta tak i deg? Vinden som strømmer rundt vingene og kiler i fjærene. Jeg savner det, vinden under vingene, som løfter meg inn til en fremtid. Jeg forlot min fremtid i California.” Hun snudde seg og så utover elven, ”jeg drepte ikke Thea!” Ropte hun utover. Vi sto stille og ventet. ”jeg fortell det til verden, fordi min sjel har revnet. Jeg elsker deg Chris, men sammen med meg mangler vi begge fremtid. Jeg elsker deg!” så stupte hun som en svale ut i vannet og ble borte. Vi sprang til rekkverket for å de men det mørke vannet i elva hadde slukt henne. Vi sto bare og stirret en stund. Forsto ikke helt hva som hadde skjedd. Det begynte å regne. Jeg gikk hjem i stillhet og regnet vasket bort tårene mine.

 

Politiet visste at hun dopet seg og det ble derfor ingen etterforskning. Hvis jeg bare hadde hørt på henne når hun ville ut av gjengen, virkelig lyttet til det min bestevenn sa. nå følte jeg at det var min skyld, kjæresten min var død og det var min skyld.

 

Jeg dro ikke i begravelsen, jeg orket ikke å se foreldrene hennes. Og både de og jeg følte at det var min skyld. Hun burde sluttet i gjengen og jeg burde støtte henne for det er det venner gjør, støtter hverandre, uansett hva det gjelder.

 

Hun var så full av liv. Min egen lille ”street beat chic” jeg smilte det jeg gikk for meg selv i regnt, tårene rant men tanken på henne fikk meg til å smile, mens hjertet revnet. Jeg elsket henne.

 

Jeg ser ikke mye til gjengen, seriøse dop huer hele gjengen, Liz klarte ikke mer, men vekket meg, jeg kom meg ut i tide, og det er hennes ære.

 

Jeg reiser meg fra benken og legger tre røde roser på graven. Jeg står der et øyeblikk og tenker. Aldri igjen tenker jeg, aldri igjen vil jeg følge flokken når mine venner står utenfor. Aldri overtale noen til noe de innerst i hjerte ikke vil. Aldri igjen!


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil