Det finnes rulletrapper som aldri slutter å gå. Det finnes heiser som aldri stopper. Noen førstehjelpsdukker må reddes om og om igjen. Det finnes fedre som ikke skal dø likevel, og det finnes fedre som aldri er. Det finnes Elvis- konserter man aldri rakk.
Jeg slutter å skrive og ser ut av vinduet et øyeblikk. "Konfronter følelsene dine." Lett for ham å si. I virvaret av mennesker der ute har han vel funnet seg selv. Funnet sin plass. Hver morgen, etter at han har drukket morgenkaffe og lest dagens aviser, setter han seg inn i sin sorte Cadillac og kjører inn til Oslo sentrum. Hjemme, i villaen hans på Rykkinn, forbereder Gunn middagen. Gunn er kona hans. Det har han fortalt meg. De har ingen barn. Enda.
Han forteller sikker slike glimt fra privatlivet sitt til alle klientene sine. Bygge tillit. ”Muy importante,” sa han at det var. At vi hadde tillit til hverandre. Bare for å briefe med språkkunnskapene sine. Helt sikkert. Vel, too bad, til og med lillebroren min på 7 år klarer å lire av seg strofer han har plukket opp fra diverse spanske eller italienske mafiafilmer han har sett i skjul hos naboen. Så akkurat det der imponerte ikke meg stort, monsieur.