Dagen var kommet. Dagen som han hadde sett fram til i lang tid. Han hadde forberedt seg godt. Nå skulle han ta steget fullt ut. Han låste den siste kofferten, og la den i bilen. Han satte seg inn og la i vei mot flyplassen. Han hadde beregnet god tid, ingenting skulle gå galt nå. Han satte seg på en benk og tenkte tilbake på det som hadde hendt. Helt siden han planla ranet hadde han forutsett at han måtte vente en stund før han kunne reise. Pengene hadde han lagt på is for ca et halvt år siden. Det ville sett mistenkelig ut dersom en ansatt reiste vekk kort tid etter et stort ran i bedriften. Han kunne ikke glemme uttrykkene til kollegene da de mandags morgen åpnet safen og så at alle pengene manglet.
Bedriften hadde lenge hatt økonomiske problemer. Pengene i safen kom fra en stor kontrakt de nettopp hadde halt i land. Den vest- tyske kunden insisterte på å ta det svart, så alt foregikk kontant. Beløpet var utrolige, 5 millioner. Dette skulle redde bedriften fra nedleggelse. Og da de merket at de hadde blitt ranet ble selvfølgelig ikke politiet varslet, og ingen ble pågrepet. Ingen mistenkte den lojale Davidsen, som hadde vært i bedriften i tykt og tynt de siste ti-femten årene. Selvfølgelig lurte de på hva som gikk av han da han annonserte at han ville slutte, syv måneder etter ranet.