Analyse av "Derfor endret jeg mitt syn i homofilisaken"

En artikkelanalyse av "Derfor endret jeg syn i homofilisaken". En artikkel fra Stavanger Aftenblad skrevet av Laila Riksaasen Dahl.
Sjanger
Analyse/tolkning
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2006.04.04

Artikkelen ”Derfor endret jeg syn i homofilisaken” er skrevet av Laila Riksaasen Dahl, biskop i Tunsberg. Den er trykket i Stavanger Aftenblad, 25/01- 06, under ytringer. Overskriften er ikke av den store tabloidtypen, men vekker likevel en oppmerksomhet hos leseren når ordet ”derfor” svinger seg i vårt hode. Noe har skjedd, og her er grunnen. I tillegg er ordet homofili også en tankevekker når det er et stort diskusjonstema nå idag. Blir homofili akseptert av kirken eller ei? Artikkelen har ingen bilder som tiltrekker leseren, men ordene i overskriften og et smilende bilde av den kvinnelige biskopen mener jeg er oppsiktsvekkende nok til å leses. Dette spesielt fordi artikkelen også ligger under kategorien ytringer. I denne analysen vil jeg ta for meg et og et avsnitt.

 

”Kommer du til å endre syn dersom Kirkemøtet endrer syn?” Dette spørsmålet fikk hun da hun ble utnevnt til biskop. Svaret var: ”Jeg endrer syn dersom jeg blir overbevist om at jeg har tatt feil”. Med dette i første avsnitt redegjør hun for hva artikkelen kommer til å handle om. Gjennom hennes tid i Den norske kirkes lærenemd, har hun blitt utfordret til å ta standpunkter i forskjellige saker, men hun viser også til at hun har fått sett saker fra nye perspektiver.

 

De tre første avsnittene er en innledning til hele hoveddelen i artikkelen. Her gir hun en liten innsikt i hva saken dreier seg om. Hun bekrefter også at hun har endret oppfatning i saken. ”(...) med hensyn til Kirkemøtets vedtak på dette feltet, (...) men være lojal mot vedtak gjort av Kirkemøtet i slike spørsmål”. Laila Riksaasen Dahl virker veldig forsiktig og vil ikke at artikkelen skal virke støtende mot noen, ihvertfall ikke mot Kirkemøtet. Og hun redegjør hennes syn uten å være provoserende. Hensikten, tror jeg, er en ytring som hun mener alle bør få vite, og at dette ikke er et pekepinn mot noen grupper i det hele tatt.

 

Selv om avsnitt nummer fire ikke er lenger enn en setning, viser det til at her begynner artikkelen. Handlingen er allerede her bestemt: Hun har endret syn i homofilisaken.

 

”Jesus Kristus er Skriftens sentrum; Alt i Skriften må prøves på ham”. Avsnittet starter med denne regelen som hun har prøvd å følge, men hun har feilet fordi det som har blitt sagt, er ikke blitt gjort. Hun viser til hvordan Jesus tok imot alle typer mennesker, om de var rike, fattige eller blinde. Alle hadde samme verdier under hans øyne. Fariseerne og de skriftlærde hadde tolket Lovens bokstav på en overflatisk måte og ikke fått tak i dets dypere mening: Kjærlighet til Gud, og nestekjærlighet til andre. Hun stiller seg selv spørsmålet: ”Hva vil det si å være kirke idag?”, men svarer ikke. I stedenfor tar hun opp historien til kirken hvor mange grupper av mennesker har blitt undertrykket, deriblant kvinner og slaver. Disse har med tiden blitt akseptert fordi Jesus bekreftet alles verdi. Her virker det som om ordet nestekjærlighet er et budskap hun vil ut med i avsnitt fem og seks. Og hun kritiserer ikke åpenbart for å provosere, men stiller spørsmål ved kirkens stigmatisering av grupper i samfunnet for å verne om moralen. En kan også trekke en liten parallell til hvordan samfunnet er idag. Alle har en eller annen gang tenkt stygge tanker om andre, eller utestengt noen. Ikke nødvendigvis for å verne om moralen i samfunnet, men fordi de er ulike en selv. Jeg tror hun mener at det ikke bare er kirken som stigmatiserer noen grupper, men at også vi nordmenn stigmatiserer dem som er ulike eller skiller seg ut på noen måte. Nestekjærligheten gjelder selv om man er kristen eller ikke. Det handler om respekt og toleranse for medmennesker. Dette forsvarer hun bra med å legge til hva Jesus sier og gjorde, noe som gir henne Lovens bokstav og kristendommens lære bak seg.

 

Spørsmålet ”Hva vil det si å være kirke idag?”, dukker opp igjen. Svaret får vi ikke, men hun svarer med et spørsmål: ”Å være kirke idag innebærer for meg blant annet å spørre om vi som kirke kan sette grenser for grupper av mennesker ut fra deres utgangspunkt, bare fordi de er forskjellige fra andre?”. Jeg tror hun unnlater å svare for å gjøre det kortest mulig, og for å sette tanker i sving hos leseren og hva han eller hun mener om saken. Her forsvarer hun de homofile med å spørre om vi kan sette andre krav for seksuelt samliv for de med homofil legning, enn de med heterofil legning. Ved å framstille egenskapene til heterofile i parantes, tror jeg hun vil fram til at de heterofile ikke bør være for høy på pæra og sette krav til andre, fordi ingen er perfekt i denne verden.

 

I avsnitt åtte mener jeg at hun argumenterer enda bedre enn det hun har gjort for saken sin. Nå tar hun opp at det kan ha blitt tolket feil om homofile i Bibelen. Sammenligningen er at kvinner og slaver før ble sett på som mindreverdige, men som til nå har blitt løftet opp på lik linje med alle andre som en konsekvens av Jesu budskap og atferd. Dette var ikke slik før, og med dette framhever hun poenget sitt om mistolkning av Bibelen og dets skrifter. Heller ikke nå støter hun noen når skrivemåten er på en saklig måte som ikke provoserer eller setter kirken i et dårlig lys for å ha tolket Skriftene feil eller annerledes opp igjennom historien om slaver og kvinner. Problemet er at noen sier at Skriften åpner for en annen tenkning med hensyn til kvinner og menn, men ikke med hensyn til de homofile. For henne er Jesus holdning til undertrykte grupper, en åpning. Ved å si dette forstår jeg at hun står sterkt for hva hun mener. Hun har lagt fram hele argumentasjonen sin med et godt poeng og avslutter avsnittet med å fortelle hvordan hun tenker og tolker Skriften.

 

Avsnitt ni starter med flere argumenter. Hun mener at det som står skrevet om homoseksuelle handlinger i NT er skrevet ut ifra heterofile menns horisont. Noe som kan bety at definisjonen på homoseksuelle handlinger på den tid, ikke kan sammenlignes med handlinger i nåtid. Istedenfor å skrive videre om dette og drøfte at det faktisk ikke står ett ord om homofili i NT, går hun videre på hvordan hun fikk se saken fra et nytt perspektiv. Det er forsåvidt ikke en feil ting å ikke skrive om, men jeg tror hun er klar over hvor negativt ladet ordet homofili er i tankene til folk. Dette burde hun utdype og gjøre leserne klar over hvor mange det er som er imot homofili uten en saklig grunn.

 

Laila Riksaasen Dahls nye perspektiv kom fram da hun forsto hvordan hennes bibel-bruk mer og mer fremsto som inkonsekvent. En stund var det samfunnsetiske perspektiver som holdt henne tilbake, men for å motarbeide promiskuitet og uansvarlig seksualliv, mener hun at vi bør: ”(..) støtte de ansvarlige homofile som er forbilder ved at de setter troskap, forpliktelse og det livslange forholdet høyt”. Her belærer hun folk om hvordan samfunnet har fått henne til å tenke på kun en måte, mens nå har hun lært å ikke stryke alle under en kam, noe vi mennesker har lett for å gjøre. Ved dette påpeker hun sin positive mening om homofile.”I dag er faktisk de heterofiles samlivspraksis et stort problem på samlivsfeltet”. Det er godt skjult i formuleringen at dette kan tolkes som et lite angrep mot de heterofile. Denne setningen er en stikker til alle de problemene samfunnet har av samlivsbrudd. For å ta et eksempel vokser mange barn opp med kun en forelder. Og ikke minst skilsmisse-statistikken som jeg tror hun egentlig sikter på. Så her gjør hun det klart for alle med statistisk bevis at heterofile ikke kan tro de er bedre enn homofile på noen som helst plan.

 

I nest siste avsnitt forsvarer hun nok en gang synspunktet sitt med henvisninger til disippelen Paulus. Bakgrunnen er kravet fra kirken om at det skal være seksuelt avhold for dem med homofil legning. Paulus tar høyde for at ikke alle heterofile har avholdenhetens nådegave. Så her setter Laila Riksaasen Dahl det ”siste finpuss” på verket sitt ved å si: ”Hvordan kan jeg være med på å forsvare å legge byrder på andre, byrder som jeg ikke legger på meg selv?”. Jeg tolker det som om hun mener at mennesker har lov til å gjøre feil, lov til å gå for fristelsen noen ganger. Hvis ikke en klarer det selv, hvorfor skal en da legge byrden på homofile?

 

”Jeg har altså skiftet syn”. I siste avsnitt avslutter hun med å si sin mening rett ut etter å ha drøftet saken. I slutten demper hun stemningen med å framlegge hvor vanskelig det har vært å ta denne avgjørelsen og forandre mening. Hun ønsker sympati og forstår at dette har forårsaket uro og smerter for noen, men igjen så er dette følger av hvordan vi anvender bibeltekstene i dagens situasjon. Selv med uro og uenigheter foran emnet forstår vi at hun kan være ydmyk og vil ikke skape trøbbel for noen. Hun legger fram på slutten at alle ønsker å tjene det samme, nemlig evangeliet. Derfor oppfordrer hun oss, kristen eller ikke, til å tenke på nestekjærligheten.

 

Laila Riksaasen Dahl skriver dette innlegget med ingen annen hensikt enn å legge fram sine meninger og få folk til å forstå. En sak har flere vinkler, og hun har lagt fram sin vinkel til andre. Etter å ha lest artikkelen har det slått meg mange tanker om emnet, tanker som jeg aldri har tenkt på før. Etter erfaring vet jeg at ordet homofili er negativt ladet hos mange. Men har de virkelig tenkt over det som blir skrevet i artikkelen? Hennes argumenter er gode og står med grunnlag i det Bibelen har sagt. Og det som står kan tolkes på mange måter. Det er også det jeg tror er meningen med Bibelen. At den kan gi et pekepinn på hvordan vi vil tolke og lever etter den, enten om man er kristen eller ikke. Fordi den bygger på prinsipper som alle må følge for å kunne leve i sammenheng med andre mennesker. Frihet til tolkningen er gitt oss, og vi må som Laila Riksaasen Dahl sier, ta ansvar for hvordan bibeltekstene anvendes på dagens situasjon.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst