Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Kommer du?

Kommer du?

Om en kvinne som opplever det å måtte ta en abort.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.03.2006


Jeg går inn døren. Det er ingen som bryr seg og i hvert fall ikke du. Det er deg jeg trenger, det er du som er min skinnende ridder til hest. Du er solen i mitt liv, det er du som skal redde meg fra mitt mørke fengsel. Kommer du? - Hvorfor er mitt sinn så mørkt?

 

Ute skinner solen, men jeg kan ikke se en meter. Utsikten er svart som den dypeste avgrunn. Kan ikke se en meter, ikke èn. Regnet er som en grå, tung og ugjennomtrengelig betongmur, den trenger seg inn over meg. En millimeter av gangen. En vegg som skiller meg fra resten av verden. Meg alene, meg mot resten av verden. Bare never, mot atombomber, hvem kommer til å vinne? Ordtaket: over skyene skinner alltid solen, gjelder ikke lengre. Det er meg alene mot resten av verden. Det finnes ikke lengre håp, ikke for meg. For jeg står alene, men med rak rygg. Først smelter klærne, naken uten beskyttelse står jeg alene. Deretter vil de radioaktive strålene sikre meg en grusom død. En pinsel jeg har fortjent.


 

Jeg kan ikke lengre huske en solskinnsdag. Jeg er forlatt av alle, det er som å leve i en ørken, ikke som å leve i Sahara, men som å leve en ørken full av grå og svarte steiner. Rundt meg øser regnet ned, tettere og tettere, mørkere og mørkere. selv saltslettene i Afrika frister, mer fruktbart, mer liv. Jeg er inntørket, jeg er alene, jeg er en ørken. Midt ute i ørkenen finner du meg, alene på en endeløs vandring. Finner ikke oasen, kommer aldri til å finne den. I oasen er det vann. Selve livets essens, men den finner jeg aldri. Ikke nå, for nå er alt fortapt.

 

Det er ingen som bryr seg og i hvert fall ikke du. Det er deg jeg trenger, det er du som er min skinnende ridder til hest. Det er du som er solen i mitt liv, det er du som skal redde meg ut fra mitt mørke fengsel. Kommer du? - Hvorfor forlot han deg?

 

Nordavinden eksploder i et ul hver gang den runder min runde figur. Den skjærer seg inn i mitt hjerte og hver gang den skjærer en bit verker det enda mer. Hver gang jeg spør etter hjelp skjærer den bare dypere og dypere, uten nåde skjærer den. Den blåser over meg, i meg, rundt meg. Så forlater den meg, uten anger, uten følelser, uten noe forlater den meg. Den bryr seg ikke hvem den skader eller støter. Den har skjært hjerter før, skjærer nå og kommer til å skjære. Alltid forlater den sine ofre, som en morder forlot den meg.

 

Bambi på isen, det er meg. Uten fotfeste i livet. Alt er blitt røsket vekk fra mine føtter. Krakken jeg satt på er dratt vekk under meg, vekk. En dum spøk alle elsker, men alle hater. Ingen liker å miste fotfestet. Jeg er som en isdanser uten skøyter, jeg føler meg naken, jeg føler meg eksponert. Som en fisk uten gjeller. Som en elefant uten snabel. Som en løve uten tenner. Dette er meg, jeg er meg bare uten meg til jeg'en.

 

Det er ingen som bryr seg og i hvert fall ikke du. Det er deg jeg trenger, det er du som er min skinnende ridder til hest. Det er du som er solen i mitt liv, det er du som skal redde meg ut fra mitt mørke fengsel. Kommer du? - Hvorfor var avgjørelsen så tung?

 

Inni meg vokser det en spire, en bønnestengel. Jeg liker den ikke, men har ikke noe valg. Den vokser og vokser, mer for hver dag. Den blir større og større. Jo større den blir, jo mørkere blir mitt sinn. Jeg ser ikke gleden, men heller ikke sorgen. Jeg føler meg tom, uttømt av følelser. Kan ikke uttrykke dem. Kan ikke fortelle dem. Jeg føler ingenting. og det skremmer meg. Spiren den vokser og jeg er redd, det er det eneste som er sikkert, jeg er redd i mitt mørke fengsel som bare blir mindre og mindre. Jo større spiren blir, jo mindre fengsel får jeg. Jeg klare ikke lengre å sove.

 

Jeg føler meg som en ørkenblomst som venter på høsten. Da kommer monsunen med friheten, da kommer reddemannskapet. Da kommer monsunen som gir meg nytt liv, men mitt problem kan ikke hjelpes. Eneste løsning er monsunen. Sterk som en okse kommer den farende ned. Ingen nåde, intet håp. Deg kan jeg redde, men du er fortapt. Mitt eneste ønske er å drukne, drukne i høstens monsun. Du kan ikke hjelpes for jeg kan ikke hjelpes. Drukner meg selv, men jeg tør ikke. Jeg er feig derfor er det ingen redning. Jeg bare sitter her å venter på det uunngåelige. Tørken som svir alt håp. Det er min skjebne.

 

Det er ingen som bryr seg og i hvert fall ikke du. Det er deg jeg trenger, det er du som er min skinnende ridder til hest. Det er du som er solen i mitt liv, det er du som skal redde meg ut fra mitt mørke fengsel. Kommer du? - Hvorfor var den veien så lang å gå?

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil