Vinden hadde lagt seg, og sola stod lavt da båten gled inn i vika og med en svak, skrapende lyd fikk kontakt med sandstranda. Ved årene satt Tore, den nitten år gamle kjæresten til Toril, venninna mi.
Jeg iakttok ham fra svabergene lenger oppe. Det var en mørk høstkveld sent i oktober. Likevel var ikke temperaturen så verst, faktisk var det ganske varmt. Jeg satt og lurte på om jeg skulle gå nedover og hilse på ham da jeg så noen komme løpende nedover stranda. Det var en ganske liten skikkelse. Skikkelsen sprang forsiktig nedover stranden mot Tore og båten. Det var tydelig at han ikke ville bli oppdaget. Etter noen lange sekunder fikk jeg et glimt av ansiktet hans i månelyset, og det gikk et kalt gufs gjennom meg. Det var Karl. Hva gjorde han her?
Plutselig kom alle de vonde minne veltende opp i meg. Hvordan jeg hadde skreket og grått, slått og sparket og ønsket ham død. Likevel var det godt å se ham igjen, godt, på en litt merkelig og ukjent måte. Han sto der et lite øyeblikk, de mørke øynene speidet rundt seg på jakt etter noe uvanlig. Han så ikke ut til å ha funnet noe unormalt og gikk videre inn i mørket som førte til Tore.