Finito, ferdig, punktum, finale, the end! …
Når du eier det, er du fattig.
Når du ikke har det, er du glad.
Når du spiser det, dør du.
Når du gjør det, er du lat.
Når du tenker det, er du dum.
Når du hører det, er du døv.
Når du ser det, er du blind.
Hva er det?
Ingenting. Svaret er: ingenting!
Det er det vi alle skal bli. Ingenting. Vi skal bli borte! For alltid … Se på menneskene rundt deg (hvis det da er noen i rommet du er i), eller tenk på familien din. Alle skal en gang ligge i graven. Store som små.
Er ikke det en deilig tanke? Det er en av få ting vi kan vite med sikkerhet. Men nå skal jo forskerne begynne å tukle med dette også. Det er ikke lenger sikkert at du skal være borte for alltid. Nå kan du fryse deg ned og våkne opp til et bestemt tidspunkt i fremtiden, når oldebarna dine er gamlere enn deg. Men jeg skal ikke ha noen oldebarn. Jeg skal dø for den tid kommer. Alt er klart ...
Solen skinner gjennom det digre vinduet i den enda digrere stua mi. ”Æsj!” tenker jeg. Gardinene, så stygge de er. Jeg hadde hatt dem på stuen min så lenge jeg kan huske, men først nå ser jeg hvor stygge de er. De virker plutselig fremmede. Og de er grønne! Grønne! Hvem faen er det som har grønne gardiner? Vel, svaret er vel åpenbart: jeg. Det er et av disse tilfellene hvor man en dag ser på verden rundt seg med nye øyne, og plutselig oppdager hvor fremmed den er, og at det er du som har komme til denne verden, og ikke verden som har kommet til deg.
Jeg setter meg ved frokostbordet og spiser en banan ved siden av kaffen. Bananen skal visst gi et energikick. Jeg nyter kaffen og stirrer på dagens program, som henger på kjøleskapet.
Dagens program:
o9.oo – møte opp på jobben
14.00 – en tur på apoteket
15.00 – ta et bad
20.00 – begå selvmord
Det er ikke noe jeg hadde tenkt på lenge. Plutselig fikk jeg lyst til å ta mitt eget liv. Jeg har ingen grunn til å gjøre det. Det er ikke noe galt med livet mitt. Jeg hadde en lykkelig oppvekst. Foreldrene mine behandlet meg som en keiser. De var rike, og selvfølgelig var jeg da også rik. Jeg fikk alt jeg ville ha, og på skolen (både på barneskolen, ungdomsskolen, videregående og universitet) var jeg blant de beste. Hele livet mitt har jeg gjort som folk forventet av meg, og slik har jeg blitt den beste. Så du skjønner, jeg har ingen grunn til å ta mitt eget liv. Men jeg skal jo dø en gang, og siden jeg ikke har noe å leve for, så trenger jeg ikke å vente. Jeg er ikke trist eller lei meg. Tvert imot. Problemet er bare at jeg ikke føler noe. Det eneste som kan få meg til å føle noe er musikk. Radiohead! Det er hva jeg kaller musikk. De har noe å leve for.
”… God loves his children … God loves his children …”
Lurer på om han gjør det. Elsker sine barn. Det får jeg vite kl. 20.00, for da skal mitt liv ende. Er det noen Gud? Det bruser inni meg av opphisselse. Jeg skal, om noen timer, få vite hemmeligheten som så mange lurer på. Den dumme siden av det er at jeg ikke kan si det videre, for jeg er jo død. Men alle skal vi få vite hemmeligheten en gang.
Det er med blandede følelser jeg tenker på det å ta mitt eget liv. Det er slik som med blottere. De skammer seg over at de gjør det, men likevel vil de gjøre det. Jeg skammer meg kanskje ikke over at jeg skal ta selvmord, men det er liksom en synd å gjøre det. Det er noe man ikke skal gjøre. Jeg gleder meg til å sjokkere dem. Bare synd at jeg ikke får være der og se uttrykket i fjeset til alle jeg kjenner når de får vite at jeg har begått selvmord. Folk synes synd på deg hvis du gjør det, men de har ingen grunn i å synes synd på meg. Jeg har hatt et lykkelig liv.
Men hva skjer etter at døden inntreffer? Det jeg ble fortalt som barn var at jeg kom opp i himmelen, til et godt sted. Personlig har jeg ikke mye til overs for denne teorien. Andre mener at man blir gjenfødt igjen. Så kjipt. Da er det jo ingen vits i at jeg tar livet mitt. Jaja, kanskje jeg får en ny sjanse, en ”New Deal”. Da skal jeg gjøre alt jeg ikke gjorde i dette livet. Men jeg tviler egentlig på at jeg husker på hva jeg gjorde i mitt forrige liv i mitt neste liv, hvis du skjønner hva jeg mener. Kanskje jeg kan skrive et brev til meg selv i fremtiden, og fortelle hva jeg har gjort og hva jeg må gjøre. Problemet er bare at jeg ikke vet hva jeg heter i mitt neste liv. Kanskje jeg blir et dyr? Skulle jeg få velge, ville jeg valgt å være et dovendyr. Tenk å være så fantastisk lat! De er så trege at det vokser alger og mose på dem! Det er fakta. Det eneste de gjør og det eneste de lever for er å spise, sove og pare seg. Alle de tre tingene jeg nyter mest ved livet. Bare for å være litt spreke og slå ut håret en gang i blant (er det ikke det vi alle trenger å gjøre?) klatrer de ned til bunnen av treet og gjør sitt fornødne, for så å klatre opp igjen, og vente på å gjøre det samme neste måned.
Jeg drysser litt ekstra sukker på cornflakesen. Jeg synes jeg fortjener å skjemmes bort litt. ”Man skal leve hver dag som om det var den siste dagen i ditt liv”. Og siden dette faktisk er den siste dagen i mitt liv, kan jeg jo egentlig gjøre det jeg har lyst til. Jeg kan kle meg i min kone – Ellens, klær foran speilet. Jeg kan gå naken rundt i byen. Jeg kan rane en bank (bare jeg slipper unna i tide nok til å ta mitt eget liv), eller jeg kan gjøre det jeg ikke har lyst til i det hele tatt! Mulighetene er uendelige, bare de kan gjøres på en dag.
Jeg ble ofte spurt hva jeg ville gjøre hvis jeg fikk vite at jeg bare hadde tolv timer igjen å leve. Jeg svarte: ”Jeg ville ha hoppet fra et fly uten fallskjerm!”
Tenk så deilig det hadde vært. Bare falt og falt nedover. Sett bakken langt under deg. Se den komme nærmere. Falle gjennom skyer. Se bakken enda nærmere, og så … ingenting!
Det er vel en veldig dramatisk og uvanlig måter å dø på. Andre foretrekker kanskje litt mer enklere og billigere måter å ende sitt liv på. Ser du bort fra det rent psykologiske siden av selvmord, er det også en teknisk side. Alt avhenger av hvilken type du er. Er det et budskap du vil fram med? Eller vil du bare komme deg vekk fra verden? Noen (de med budskap) velger ofte å skrive et selvmordsbrev, gjerne med hint, som skal forklare hvor fælt du hadde det før du døde. Andre skriver selvmordsbrev til sine kjære fordi de egentlig ikke vil forlate dem og denne verden, men ikke ser annet håp. Det er et siste adjø og en forklaring på hvorfor de vil dø.
Når det kommer til måten du vil dø på er det også flere alternativer. For en lang (og ofte ganske smertefull) død, kan du kvele deg, enten du drukner deg i badekaret eller i en romantisk innsjø, eller kanskje av noe så enkelt som en pute. Det er hvis du vil kjenne og føle minuttene mellom liv og død. Da kan også selvantenning fungere bra. Er du mer som meg, og ikke så glad i smerte, kan du velge de raske, litt mer ”humanitære” måtene. Kulloseforgiftning og gift er en av de stilleste. En mengde sovepiller kan også erstatte dem. Henging eller et enkelt skudd i ganen kommer også høyt på listen, men det har en tendens til å etterlate seg fysiske spor, som ikke er så veldig hyggelig.
Etter mye om og men fant jeg ut at sovepiller var det rette for meg. Kl. 14.oo skal jeg handle inn på apoteket. Jeg reiser meg og kikker på klokka. 30 sekunder på åtte. Retter litt på slipset og ser ut på utsikten (byen beste). Sollyset har mistet litt av rødfargen sin. Nå ligner den mer på solen utenpå cornflakesesken.
Ti sekunder på åtte …
Fem sekunder på åtte …
Fire … tre … to … en, og null!
Jeg går ut på gangen, kaster et blikk på furugrenene som skraper mot glasstaket, kler på meg, låser døren med alle disse avanserte alarmene, og setter meg i bilen.
Veien til jobben er som vanlig fylt til randen med biler. Sinte menn med røde tryner og digre barter. Øynene er blodsprengte og jeg kan se at en diger blodåre dirrer ved tinningen til hver av dem.
Ikke uventet kjører jeg forbi et nytt bilkrasj. Det er noe jeg gjør nærmest annenhver dag. Men i dag er det annerledes. For det første så har noen tydeligvis dødd i ulykken, og det er sjeldent. For det andre så skal jeg også dit den personen dro, kl. 20.00 i kveld. Kanskje jeg møter ham eller henne? Jeg grubler litt over dette imens jeg fortsetter min vei mot jobben. Hodet mitt er klart, jeg føler ingenting. Det faktum at jeg skal ta mitt eget liv har ikke på noen måte blitt virkeligere, jeg har lenge vært klar over at jeg skal gjøre det … eller, lenge og lenge. Det var vel for to dager siden, mens jeg satt på restaurant med Ellen, men det var ikke før i går jeg planla det. På restauranten la jeg en grunnplan, rotet i ”kveite med løksaus” og latet som om jeg var interessert i hvor vi skulle dra til, neste sommer. Vi skal dra til Italia. Men hun må nok dra alene.
09.00
Etter møtet på jobben (jeg kom en halvtime i tide) går jeg til kontoret mitt. Rosa kommer inn med en rykende kopp kaffe til meg.
”Takk”, sier jeg og smiler takknemlig til henne.
”Åh, ingen årsak!” Hun rødmer. Huden greier utrolig nok å samle tilstrekkelig med blod fra den lille, hvite kroppen hennes, til å fylle kinnene. Det er utrolig hvor rød hun kan bli. Det står i så sterk kontrast til resten av kroppen, at du lurer på om hun har bommet med leppestiften. Rødmer, det gjør hun alltid ... Jada, hun har nok et lite øye til meg. Alle har det. Hvem gidder å ha en sekretær du ikke kan flørte med?
Dette er visst min lykkedag! Sjefen forfremmer meg. Hurra! Mye vits i det nå … Vel, vel, enda en mindre grunn til å begå selvmord. Men jeg er ikke lykkelig. Det er det som er problemet. Jeg er ikke verd noe. Jeg gjør ingen nytte. Jeg bare er. Jeg vil føle! Føle tristhet, og føle sinne. Jeg liv føle livet ta et godt tak i meg, og riste meg og snurre meg til jeg blir helt svimmel og vil av. Men enda så skal livet fortsette, helt til jeg blir gammel og dør. Men jeg har alltid fått alt som jeg ville, uten å gjøre noe for det. Det gode trenger det onde for å bli godt. Og siden jeg ikke har opplevd noe ondt, kan jeg heller ikke oppleve noe godt.
14.00
Etter jobb går jeg på apoteket. Her er det også kø. Folk sitter på benkene og hoster. De venter på at det blir deres tur, slik at de kan bli friske igjen. Stressede mødre står og tripper, og venter på å få kjøpe medisin til deres syke barn, slik at de kan gå på skolen og fortsette å lære noen ting. Hva skulle vi gjort uten apoteket med sine apotekere? De har noe å leve for.
Pling! 186, mitt nummer. Jeg kjøper to bokser med sovepiller, 70 stykker i hver, uten mistenksomme blikk fra kassadama. Resept har jeg fått av doktor Robert Dyrhaug, en hyggelig mann med kraftig skjeggvekst, som vet jeg sliter med søvnproblemer.
15.00
Vel hjemme tapper jeg i badekaret. Posen med sovepillene setter jeg pent fra meg ved kjøkkenbenken. Dermed sklir jeg stille ned i det digre boblebadet. Speilet over vasken dogger, og jeg kan se flammen på talglyset gjennom en tåke av damp. I hylla ved badekaret ligger hårføneren. Jeg har hørt om folk som har tatt sitt eget liv med en hårføner, men det er som oftest ulykker. Hvis man bader, slik som jeg, og mister hårføneren (som er påslått) ned i badekaret, får du et så kraftig støt at du kan dø av det. Alt er avhengig av hvor nærme sluket hårføneren lander, eller hvor mye salt og urin det er i vannet du bader i. Så hvis du nettopp har svettet mye, eller tisser i badekaret, er det større sjanse for at du dør hvis hårføneren finner veien ned i badekaret ditt. Men det skal visst være meget smertefullt.
Det er det som er det fine med sovepiller: man sovner, men våkner aldri. Det er ikke noe brutalt ved det. Det er som en lang, lang natt.
20.00
Jeg føler meg temmelig ren og nyvasket der jeg sitter, ved vinduet, med et glass vin i hånden og skuer den flammene sirkelen. Den er utrolig vakker i kveld, for det er sommer, og den skinner, selv om det er sent. Vinen jeg drikker smaker forresten usedvanlig godt i dag. I morgen vil legene kunne si at jeg drakk vin like før jeg døde. Den tanken uroer meg. Jeg vil ikke at de skal vite slikt. Derfor skiver jeg et brev til min kone:
”Ikke la noen obdusere meg, bare kast meg rett i grava!
O. K.? Sorry for det med gardinene forresten, men de var så utrolig stygge …”
Litt av et selvmordsbrev ... Jaja, mine intensjoner kommer i hvert fall klart fram. For å være sikker på at noen finner det, stikker jeg det i brystlomma mi, i håp om at noen vil utføre det jeg ber om.
Jeg grubler litt over hvor det beste stedet å dø på er. Jeg finner ut at det må være soverommet, i senga.
Jeg går på kjøkkenet og finner fram pillene. Fyller et glass med vann, og tar tre piller fra boksen. Jeg svelger dem raskt, men holder på å brekke meg. Jeg har aldri vært særlig glad i piller. Det kommer til å ta sin tid før de virker, kanskje en halvtime, så jeg har nok av tid, men det er tross alt 70 piller jeg skal ta, for jeg tror ikke jeg greier å ta 140, slik jeg hadde planlagt.
Etter litt tenking tømmer jeg alle pillene i en liten plastikkpose, og finner fram kjøtthammeren, som vi bruker til å knuse pepperkakehuset med. Etter en omgang med hammeren har pillene forvandlet seg til et fint, hvitt pulver. Med små klumper i, her og der.
Deretter blander jeg det sammen med vannet i glasset, og det blir en tykk, hvit masse, ganske lik utvannet potetmel. Men dette lukter ikke så godt, får jeg vite. Uheldigvis nokså bittert.
Etter at jeg har svelget ned den dødelige drinken, går jeg opp i andreetasjen. Vi har en deilig dobbeltseng, og en fin utsikt over byen herfra. Alle veggene er hvite, og det lukter sommer her. De friske trærne utenfor skjelver i den kraftige vinden fra nord. Sollyset flommer inn i soverommet som perlemor, og alt er så romantisk. Jeg føler meg trøtt, så jeg legger med ned over senga. Med brystet mot dyna, og ansiktet vendt mot vinduet.
Det er noe høytidelig ved øyeblikket. En ny person er i ferd med å forlate verden. Jeg kan sverge på at jeg ser en engel, vente utenfor vinduet. Den kikker på klokka og venter. Når skal han dø, for faen? Livet går videre uten meg. De stressede mødrene på apoteket, eller de like stressede fedrene på vei til jobb, kommer ikke til å stoppe opp bare fordi jeg er død.
Jeg tenker ingenting der jeg ligger. Hodet mitt er tomt for tanker. Jeg er i ferd med å bli ingenting. Alt dreier seg om følelsen. Endelig får jeg kjenne! En enorm opphisselse bruser inni meg. Det er som om noen blåser opp en ballong inni brystet på meg. Jeg ler ... Jeg stønner.
Jaja, tenker jeg. Dette er ikke verdens verste måte å dø på. Alt blir svart. Lydene slurper sammen til en stor suppe. Og så: ingenting ...