Jeg gikk i sjuende klasse, og jeg var dødsforelsket i en gutt som het Nicolai, som også gikk i klassen min. Jeg kunne alt om han. Mobilnummeret hans, yndlingsretten hans, yndlingsfargen hans, og mye, mye mer. Jeg kunne til og med skostørrelsen hans. Hver gang han spurte om noe ble jeg så nervøs at jeg begynte å bable om noe helt annet enn det han egentlig spurte meg om. Jeg hadde aldri hatt kjæreste, men da vi var på leirskole ble alt helt forandret.
En natt klarte jeg ikke å sovne, og jeg tenkte på hvor fint det ville vart om jeg kunne bli sammen med Nicolai, og på hvor forelsket jeg var i ham. Plutselig hørte jeg at noen banket på, veldig forsiktig, og da jeg åpnet døra så jeg ham! Jeg rakk ikke engang å si ”hei” da han plutselig sa: ”Kom, jeg må vise deg noe!” Jeg kjente at det kilte i magen. Han tok meg til et sted der det var rolig og vakkert. Jeg då opp på himmelen, den var dekket av kjempefine stjerner, og månen, den var som aldri før.
-Wow, så vakkert!sa jeg.
-Ja, det er du, svarte han sjarmerende.
Jeg var uten en eneste ord, og da skjedde det, han kysset meg. Jeg følte meg helt på topp! Vi pratet og han holdt meg i hånda. Det var helt fantastisk. Vi kjempekoselig sammen helt til lærerne kom, og de så veldig sinte ut.
-Hvorfor i all verden er ikke dere i sengs nå?!brølte en av lærerne.
-Vi klarte ikke å sove, svarte vi.
-Dere vet jo at dere ikke har lov å snike dere ut om natta! Kom dere til sengs nå med en eneste gang!
-Ok, sa vi.
Han følgte meg til hytta.
-Takk for en fantastisk natt, sa jeg.
-Ikke noe å takke for. God natt, sa han og ga meg et lite kyss på kinnet.
-God natt!ropte jeg etter ham.
Neste morgen sto jeg opp ganske tidlig og lagde frokost til venninnene mine, mens jeg sang. De kom ned og spurte om alt var i orden. Jeg svarte at alt var helt i orden og at jeg bare var litt ekstra glad. Den kvelden var det diskotek, så jeg gikk bort til Nicolai og sa:
-Hei! Vil du danse?
-Nei, tror ikke det, svarte han.
-Hvorfor ikke? Det er kjempebra musikk!
-Du fatter det vist ikke, så jeg sier det rett ut: Er du gal du ell?! Ingen må få se meg danse med deg! INGEN!!!!!!!!!!
Jeg bare løp ut. Han kom etter meg , men jeg ville ikke prate med ham noensinne igjen!! Han prøvde å prate med meg, men jeg løpte fra ham. Jeg følte meg helt forferdelig! Hvordan kunne jeg tro at han ville være sammen med meg?! Jeg skammet meg, og hadde lyst til å forsvinne! Skulle ønske jeg ikke fantes! Ååååå, jeg skammet meg sånn! Jeg hatet meg selv!
De to dagene som gjenstod av leirskolen, prøvde Nicolai fortsatt å prate med meg, men jeg prøvde å late som ingenting, og selv om han hadde dummet meg ut foran hele klassen, så likte jeg ham fortsatt veldig godt. Jeg prøvde å glemme ham, men det var ikke alltid like lett. Mange andre trodde at jeg bare gjorde meg til for å få oppmerksomhet, men det brydde jeg meg ikke noe særlig om, for jeg hadde tre fantastiske venninner som faktisk forsto meg.
Endelig skulle vi hjem. Jeg gledet meg til å komme hjem, og hvile fra alt det forferdelige som har skjedd. Jeg tok et langt bad og så på en film med venninna mi, og vim koste oss en god stund, helt til jeg plutselig begynte å tenke på Nicolai. Jeg hadde lyst til å møte ham, men samtidig ville jeg ikke det. En stemme sa: ”Selvsagt vil du møte ham. Tenk på den fine natten du tilbrakte sammen med ham..”, mens den andre sa: ”Glem ham! Han såret deg faktisk!” Jeg holdt på å bli gal, og til slutt sovna jeg.
Så kom dagen, nemlig, første skoledag etter leirskolen. Første time skulle vi prate om hvordan vi hadde det på leirskolen. Da det var min tur, klarte jeg ikke å si et eneste ord, så jeg løp ut av klasserommet, og Nicolai kom etter meg.
-Hva er det du vil?spurte jeg.
-Jeg må prate med deg.
Det er ikke noe mer å si. Du har sagt ditt på diskoteket, sa jeg og snudde meg vekk.
-Ok, hør her. Jeg er veldig lei meg for det. Jeg mente ikke det jeg sa, og jeg skjønner godt at du er sur på meg og det har du helt rett til.
-Du skjønner ingenting! Du har ingen anelse om hvordan det er å bli dummet ut foran hele klassen!svarte jeg sint.
-Kanskje jeg heller bør gå. Jeg prøver å unnskylde meg, meg det nytter visst ikke så det er nok bedre at jeg går, svarte han og så veldig lei seg ut.