Jeg skriver dette brevet til deg, du som var min venn, trodde jeg. Der tok jeg ganske feil. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive dette brevet, men jeg fant ut at dette var den eneste måten å få kontakt med deg på. Det er jo evigheter siden du har svart meg dersom jeg har sagt ”Hei”, eller når jeg har spurt deg om hvordan du har det.
Hva har jeg gjort deg? Hva er det som skjer? Hvorfor gjør du dette mot meg? Hva er det som har skjedd mellom deg og meg, siden da vi var venner? Hva har jeg gjort deg, siden du overser meg og aldri vil snakke med meg lenger? Kan du ikke bare fortelle meg hva jeg har gjort deg, hva jeg gjør galt? Så kan jeg sikkert forandre meg. Hvorfor gjør du slik at ingen vil være sammen med meg lenger, hvorfor tok du ifra meg de få gode vennene jeg engang hadde?
Du er ikke en så god venninne som jeg trodde du var, nå når jeg virkelig vet hvordan du er. Jeg synes at du burde tenke litt på hvordan andre har det, og ikke bare på deg selv. Vet du egentlig hvor mye du har ødelagt for meg? Du vet absolutt ingenting om hvordan jeg har hatt det i det siste.