Døden. Å snakke om døden er utrolig vanskelig for meg. Kanskje det er litt dumt å si det, men det siste jeg tenker før jeg sovner om kvelden er, vil jeg våkne i morgen fra drømmene mine og inn i den virkelige verden? Men hver morgen våkner jeg. Morgentrøtt som vanlig, men alltid utrolig glad for at jeg lever.
For mange så betyr døden at okei, nå kommer jeg til himmelen, blir engel og alt blir bra. Men blir det det? Er det så fantastisk som det blir vist på film eller i en reklame? Engler som sier de har lyst på kremost og vips der har de en vakker skive med kremost i hånden.
Man vet jo at nyfødte barn som nettopp har kommet til verden, ikke tenker på å dø. De har jo et helt liv foran seg. Skulle tatt seg ut om barn ikke ville sove fordi de er redde for å dø. Men kanskje det er derfor barn ikke sover om natten og bare om dagen. Kanskje ikke alle gjør det, men kanskje noen. Jeg har ikke akkurat snakket så mye om hvor redd jeg er for døden og natten. Jeg er så utrolig redd for at folk skal tro at jeg er en merkelig person som har så mange rare tanker oppi hodet. Men kanskje verden trenger noen mennesker som kan se litt annerledes på ting og tang.