Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Intervju: Camilla Collet

Intervju: Camilla Collet

Intervju med Camilla Collet.

Karakter: 5 (9. klasse)

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
12.03.2006


Det var en kjedelig mandag, og det var ingenting å gjør på, så jeg bestemte meg for å ta en liten tur på biblioteket for å låne meg noen bøker. Jeg er en stor tilhenger av Camilla Collett og har lest nesten alle bøkene hun har skrevet. Nå har det kommet ut en ny bok som jeg gleder meg til å lese. Da jeg endelig hadde kommet frem til biblioteket og gikk langs bokhyllene, så jeg en kjent skikkelse….Jeg klarte ikke å sette fingen på hvem det var med en gang, men etter en grundig sjekk så jeg at det var Camilla Collet… Hun så helt fabelaktig ut. Det lyse lange håret hennes flagret fra side til side mens hun gikk bortover på gulvet. Hun hadde en hvit genser med svarte striper og et mørkt skjørt. Skoene hennes var svarte og ganske høye, hun hadde et hvitt skjerf rundt halsen og noen mørke skinn hansker. Jeg fikk en klump i halsen mens jeg så at hun gikk forbi. Jeg kunne ikke la drømmen min om å møte henne gå i vasken, så jeg ropte etter henne :”Camilla, Camilla.” Hun snudde seg og sa: ”Hallo , hvem er du?” ”Jeg heter Therese og er en stor fan av deg, kan jeg få lov til å intervjue deg?” spurte jeg litt forsiktig. Hun sa at hun hadde litt dårlig tid, så det måtte gå fort!


 

- Kan du fortelle meg litt om oppveksten din?, spurte jeg etter at vi hadde funnet en plass å sitte.

- Da jeg var fire år flyttet vi til Eidsvoll. Jeg vokste opp der sammen med min mor og far og mine fire søsken. De prøvde å oppdra meg fint, men jeg ville heller leke. Tidlig utviklet det seg et dårlig forhold mellom meg og mamma, pappa ble den som stod meg nærmest, og han var veldig stolt over meg. Pappa og jeg reiste mye, og da jeg var 12 år dro jeg alene til Tyskland. Jeg var i Derblehun i 2 år og lærte litt tysk mens jeg var der nede også. Når jeg var hjemme på prestegården på Eidsvoll, spilte jeg piano, sang, leste flere romaner fra pappas boksamling, og jeg skrev. Dagboken min var en god venninne! Jeg hadde en fri oppvekst på gården hvor jeg fikk leke masse fritt. Camilla smilte og lo litt for seg selv mens hun svarte på dette spørsmålet. Jeg noterte det hun sa på en blokk som jeg hadde med meg.

 

- Hvordan var foreldrene dine?

- Mamma, Alette Thaulow, hørte til embetsmannsslekt. Hun var varm og snill, men som kvinner flest på den tiden, var hun beskjeden og ydmyk. Hun sa at kvinner ikke måtte gjøre seg bemerket. Målet for jenter var å bli godt gift og forsørget. Pappa, Nicolai Wergeland lærte unge respekt for den nye nasjonen og for alle mennesker. Han brant for de demokratiske ideene i Grunnloven, for likhet og brorskap. Han jobbet for å spre kunnskap og opplysning til alle samfunnslag, det var et viktig middel mot sosial urett , svarte Camilla på den neste spørsmålet. Hun virket stolt.

 

- Du engasjerte deg veldig masse i kvinnesaken, kan du fortelle meg litt om hva du gjorde?, spurte jeg spent på hva hun ville svare!

- Jeg skrev blant annet mange polemiske artikler, som etter hvert ble utgitt i bokform. Jeg prøvde meg på fortellinger i diverse blader, og gav ut romanen Amtmandens Døtre. Romanen er et forsvar for kvinnenes rett til å velge ektefelle, noe som var uvanlig. Camilla bøyde seg ned og tok opp vesken sin. Hun hentet frem en lipsyl og tok på seg litt.

 

- På hvilken tid begynte du å skrive?

- Jeg begynte å skrive på en tid da kvinnenes viktigste oppgave i livet var å bli godt gift. De måtte følge samfunnets regler, ellers risikerte de å skade familiens gode navn og rykte. Jeg oppfordret mine kvinnelige etterkommere til å kreve de samme rettighetene som sine brødre, de skulle ha rett til å være frie. Jeg kjempet en livslang kamp for kvinnesaken , svarte hun.

 

- Hvordan har det gått med kjærlighetslivet ditt? Jeg så at Camillas ansikt bleknet litt når jeg spurte henne om dette. Hun så ganske trist ut, men så tok hun mot til seg, pustet dypt inn og begynte å svare litt forsiktig:

- Nei, det har ikke vært noe bra. Johann Welhaven er en av de peneste mennene jeg noen gang har møtt, men han ville ikke ha meg. Det var en av de største skuffelsene jeg har opplevd til nå i livet mitt. Uansett tror jeg ikke at det forholdet hadde gått uansett, fordi at broren min, Henrik Wergeland, kranglet så mye med Johann Welhaven. Hun sukket, men jeg ville vite mer om dette.

 

- Hvorfor var Welhaven og Wergeland fiender?

- Begge deltok aktivt i samfunnsdebatten om hvordan Norge skulle utvikle seg etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Wergeland kjempet for folkeopplysning slik at det norske folk selv kunne skape den nye nasjonen på norsk grunnlag. Welhaven hadde et annet syn. Han ble leder for intelligenspartiet som mente at kontakten med kulturnasjonen Danmark var nødvendig.

 

En annen grunn til at de var fiender er Wergelands diktning. Welhaven mente at Wergelands himmelstormende fantasi, hans kaotiske uorden av bilder og syner og alle hans uklare uttrykk, stred mot diktningens regler. Welhaven kritiserte Wergelands diktning sønder og sammen. Han prøvde å bevise at Wergeland ikke hadde dikterevne, svarte Camilla. Jeg så at hun var litt nedfor, så jeg tok frem to sjokolader som jeg hadde i vesken og spurte om hun ville ha. Hun tok imot.

 

Bortsett fra at det var noen folk på biblioteket som hostet og snufset litt, var det nesten helt stille. Vi satt begge to og hørte litt på stillheten før vi skulle fortsette med intervjuet. Plutselig så vi at en av bokhyllene falt i gulvet med et brak, bøkene som var i hyllen lå strødd utover. Camilla fikk et bredt smil om munnen og jeg begynte å le litt. Bokhyllen snisset en eldre dame som satt i en stol og leste en bok. Hun spratt opp slik at stolen veltet bakover. Etter at vi var ferdig med å le fortsatte jeg å intervjue henne. Det neste spørsmålet var jeg veldig usikker på hva hun ville svare!

 

- I perioder holdt Welhaven avstand, var han ikke glad i dag lenger, eller var det på grunn av broren din?

- Nei… Em. Hun tenker seg grundig om før hun svarer:

- Det var en vanskelig tid for oss begge to, men særlig for meg som gjerne ville gifte meg med ham. Etter fem år i usikkerhet, skrev jeg et ærlig brev til Welhaven. Svaret hans var uklart, og to år senere var forholdet vårt definitivt slutt. Camilla ble litt blank i øynene når hun fortalte dette, hun så litt trist ut, men når hørte neste spørsmål begynte hun å se litt lysere på det.

 

- Hvordan gikk det med kjærlighetslivet ditt etter Welhaven?

- Jo, nå skal du høre. Jeg ble forlovet en gang til, men denne gangen var det hemmelig. Jonas Collett het han, en nydelig mann det også. Vi møttes i skjul, men vi giftet oss senere, og da kunne vi møtes på vanlig måte. Da jeg var 38 år gammel døde han, 10 år etter vi giftet oss! Hun smilte tappert. Jeg lot fingrene gli gjennom håret mitt mens jeg gjorde meg klar til neste spørsmål.

 

- Hvordan gikk det med deg etter at Jonas døde?

- Jeg satt igjen med fire små sønner. To av sønnene mine ble satt bort og jeg tok med meg de to andre og flyttet til København. Jeg slet, og sliter enda, med økonomiske problemer. Camilla tok på seg jakken og løftet opp vesken.

- Men nå må jeg gå, jeg har et viktig ærend, det var gøy å fortelle deg litt om hvordan jeg har hatt det og hva jeg har gjort i livet mitt. Du har vært så forståelsesfull også.

- Jeg synes at det har vært en sann fornøyelse å få intervjue deg i dag, sa jeg med et stort smil!

- Jeg har hatt en drøm om å møte deg, og nå har den endelig gått i oppfyllese. Camilla sa ha det, gav meg en klem og vandret glad og fornøyd ut fra biblioteket. Jeg sa ha det og satt meg ned i en god stol for å bearbeide intervjuet.

 

Camilla Collet døde i 1895, og etter det har hun blitt stående som en av de mest betydningsfulle kvinnelige forfattere Norge noen gang har hatt! Hun er i historisk sammenheng kanskje mer viktig som kvinnesaksforkjemper enn som forfatter. Hun etterlot seg en rekke artikler om kvinnesaken. Hun har på grunn av sitt arbeid fortsatt en posisjon som symbol og foregangsperson i kvinnesaken i dag.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil