Ordet der nede på arket i boka mi blir bare tydeligere og tydeligere. Den svarte skrifta tykner, og alle andre ord siger inn i en grå smørje. Men det ene ordet står der, det lyser opp mot meg med rådville øyne. Det er som om selve ordet vil gjøre sin egen hensikt. Drepe. La oss bli blinde ovenfor sannhet og ting som virkelig betyr noe, blende oss for all form for fornuft og egne valg og heller etterlate oss der dumme og naive. La oss tro at selvmord er den eneste løsning. At det å rett og slett fjerne sin sjel fra vårt univers, fra vår verden vil gjøre noe som helst bedre. Gjøre at menneskene rundt deg ikke vil savne deg, at de bare vil være lykkelige som endelig er kvitt deg.
Ordet er en løgn. Ordet èr og vil alltid være en løgn. Som om det å drepe et menneske, ta dets liv og sole seg i dets døende sjels glans vil gjøre ting bedre. Men selvmord er egentlig et ganske pent ord, men av betydning er det fælt. Et selvmord, flere selvmord, de selvmorda, alle selvmord. Jo, men uansett hvordan du bøyer det kallende ordet vil det alltid blende deg, det vil alltid kalle på deg og lysten for å finne frem en kniv er stor. Finne et middel, og bøye deg for ordets vilje som om ordet var din gud. Men, du frykter ordet. Du frykter det mer enn noe annet. For skjer det, hva faen skjer da? Du vet jo ikke hva som skjer, mulig ville du angret om du bare ikke hadde vært død. Ukjente ønsker og tanker kommer frem, men du får aldri vite dem. Du er død. Jeg må jo være syk, som i det hele tatt kan tenke slik om ordet. Og betydningen. Og hendelsen. Men når du føler deg så hatet av et menneske at hver gang du bare ser det har du lyst å hyle så høyt du kan og sette deg ned å gråte.