Det er november, og julestresset er i full gang. Mange av oss travle foreldre har til og med begynt å kjøpe julegaver. Vi vandrer forbi store reklamekampanjer, mange av dem rettet mot barn. En del av disse reklamene gjelder mobiltelefoner. Rusler vi for eksempel inn i en leketøysbutikk, er det plenty av prangende tilbehør man kan feste på produktet. Noen blinker når det ringer, mens andre har form som kjente tegneseriefigurer. Felles for alle er at de samtlige er rettet mot målgruppa 7-13 år. En funklende ny kameratelefon står nok høyst på ønskelista hos mange barn. Hva skal man gjøre når poden står der med bedende øyne og forteller at alle andre har? Når er det riktig å la barnet få sin egen mobil? Det har før vært Furbyen, Pokemon-kortene og Actionman. Nå er det bare å innse at det er mobiltelefonen som er det nye moteleketøyet.
Vi foreldre argumenterer for og mot at barn skal få sin egen mobil. Et viktig moment er sikkerheten og tilgjengeligheten. Det er jo så klart betryggende at barnet kan nås til en hver tid, og at gullet selv har muligheten til å kontakte oss foreldre hvis forsinkelser eller andre uforutsette ting skulle inntreffe. På den annen side, hvor går egentlig grensen? Har ikke barna rett på privatliv de også? Barna selv sier at de er redde for å havne utenfor, når alle de andre ungene i gata har mobil. På dinside.no kan man lese om en uheldig stressfaktor, både hos barn med mobil og uten. Det er et paradoks at barna uten mobil er redd for at de vil bli holdt utenfor gjengen fordi de ikke er så tilgjengelige og ikke har mulighet til å bli kontaktet. Barn som har fått mobiltelefon opplever imidlertid uheldig stress og rastløshet på grunn av all pågangen.