Legene hadde lenge sagt det jeg ikke ville høre, det jeg prøvde å blokkere ute. De virket så hjerteløse med sine harde ord; min sønn skulle ikke være med meg lengre. Min lille skatt skulle forlate denne jord før han hadde fylt seks år. Han skulle dø av hjerteproblemer. Dø ved mitt hjerte, vitende om at jeg aldri vil glemme han, aldri slippe han ut av mine tanker. Å vite at din dyrebare skatt skulle forlate verden alene og du ikke kunne gjøre noe for å redde han, er hjerteskjærende. Som om noen tok tak i hjerte ditt og rev det ut.
En mors verste mareritt er vel det å se sitt lille barn forlate jorden!? Se gutten din stirre opp på deg med øyner som kunne knuse hjerter. Han var bare fem år, men du kunne lese i øynene hans at han visste hva som ventet han, han viste så alt for mye til å være en liten fem åring. Han skulle reise til pappaen sin i himmelen. Vi hadde snakket en del om himmelen og pappa, pappaen som satt og ventet på han. Satt med åpne armer og ventet på å holde rundt sønnen sin igjen. Prøvde å få ting til å ikke virke farlig og at der var alt så flott. Øyvind sa en morgen til meg – Mamma, jeg så pappa i drømmen min! Han vinket til meg og sa at snart skulle jeg få være hos han.