Trærne er nakne. De lange, tynne grenene strekker seg mot meg. Jeg vasser i gule og røde blader. Lufta er kjølig, det er høst.
Jeg sitter inne i stua og ser ut på de mørke regnskyene. Det har gått to måneder nå. To måneder siden mamma fikk vite at hun var syk.Etter det har hun ikke gått ut av huset. Hun har for det meste sittet på rommet sitt. Jeg har måttet passe på Emil, lillebroren min. Han skjønner ikke hva det er som er galt med mamma, han er jo bare 5 år, stakkar. Jeg husker ikke hvor mange ganger mamma har bedt meg om å gå til apoteket for å kjøpe piller til henne. Jeg leser aldri hva det er hun skal ha. Det ville bare gjort alt mye verre for meg selv.
Emil kommer ofte bort til meg og spør hvorfor mamma alltid sitter på rommet sitt, han vil leke, men jeg vet at mamma ikke vil leke. Mamma vil ikke noen ting lenger. Alt har blitt så vanskelig i det siste, så meningsløst. Alt henger på mine skuldre. Karakterene synker, vennene mine forsvinner, jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å snakke med mamma, men alt hun sier er at hun ikke orker, og at jeg klarer meg fint. Når skal hun skjønne at vi ikke klarer oss uten henne? Vi har ingen tanter eller onkler, ingen besteforeldre eller annen familie. Det er bare oss; Emil, mamma og meg.
En dag jeg kom hjem fra butikken gikk jeg inn på rommet til mamma. Jeg trodde hun sov, men det gjorde hun ikke. Hun satt oppreist i senga med et whiskyglass i hånden. På nattbordet stod det en flaske, en flaske whisky. Jeg ble rasende, det boblet i hele kroppen. Hvordan kunne hun gjøre dette mot oss? Jeg gikk bort til nattbordet og tok flasken, tok den med på kjøkkenet og helte innholdet ut i vasken. Jeg gikk inntil mamma igjen. Hun sa ingenting, bare satt og stirret ut i luften. Etter denne dagen har ikke mamma snakket til meg, dette var for tre dager siden.
Jeg går inn på rommet mitt og legger meg ned på senga. Ligger og stirrer opp i taket. Det banker på døren og Emil kommer inn. Han setter seg på sengen ved siden av meg. Han begynner å gråte. Jeg reiser meg opp og setter meg ved siden av ham, klemmer ham inntil meg.
- Hva er det som har skjedd med mamma? Hulker han frem.
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg bare klemmer han enda tettere inntil meg og kysser han forsiktig i panna. Etter mye trøsting og gråting går jeg inn til mamma og setter meg i senga, ved siden av henne. Jeg ser på pilleboksene som står på nattbordet. Veggene er hvite og gardinene er trekt for. Mamma våkner og reiser seg opp. Jeg ser på henne.
- Dette går ikke lenger, sier jeg.
Mamma sukker. Hun legger seg ned igjen og stirrer ut i luften. Jeg reiser meg og går mot døra.
- Jeg vet det ikke går lenger, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt jeg gjør,er å ligge her og gruble over hva som skjer med dere når jeg er borte, prøver å finne en løsning. Men så langt har jeg ikke kommet på noe. Mammas øyne stirrer rett på meg. Det er som om hun kan se rett igjennom meg, hva jeg tenker og hva jeg føler.
- Doktoren sa 6 til 8 måneder. Vil du bruke de 6 til 8 siste månedene dine sammen med oss ved å ligge her og gruble over hva som skjer etterpå? Hva med det som skjer nå?
Mamma sukker tung og reiser seg opp av senga, tusler inn på badet og lukker døra. Jeg ser på klokka som henger på veggen, den er kvart over ti. jeg kan høre vannet fra krana på badet. Jeg går inn på rommet mitt og legger meg i senga. Jeg hører klokka tikke.
Tikk – takk.
Jeg står utenfor porten til barnehagen. ut av døra kommer Emil, han smiler og løper bort til meg. Når vi kommer hjem står døra oppe. Jeg løper inn på rommet til mamma, men hun er ikke der. Emil står forskrekket i gangen og lurer på hvorfor jeg løper rundt i hele huset og roper på mamma. Jeg løper ut døra og ser nedover hovedveien. Jeg kan se noen som sitter i veikanten, sammenkrøpet. Jeg løper bort og ser fortvilet inn i mammas øyne. Hun ser vettskremt ut. Etterpå forklarte hun at hun følte at hun hadde sviktet oss og ville gå ut, men hun turte ikke gå lengre, vi fant ut at vi skulle ta en tur sammen; Emil, mamma og meg.
Alle tre finner jakkene sine og går ned til bussholdeplassen, Emil leier mamma. Jeg går og ser på bladene som ligger på bakken, trærne som nesten ikke har noen blader igjen og skyene på himmelen. Man merker at det har blitt høst. Jeg ser bort på Emil, nesa hans er rød. Mamma smiler til meg. Hun vet at det ikke er lenge til nå. Ikke lenge til hun må på sykehuset, men hun tenker ikke på det. Vil heller tenke på det som skjer her og nå. Emil merker også at ting har forandret seg. Alle tre står på bussholdeplassen, kalde og varme på samme tid. Kald av kulden, varm av tanken på at nå står vi sammen igjen; Emil, mamma og jeg.