Trærne er nakne. De lange, tynne grenene strekker seg mot meg. Jeg vasser i gule og røde blader. Lufta er kjølig, det er høst.
Jeg sitter inne i stua og ser ut på de mørke regnskyene. Det har gått to måneder nå. To måneder siden mamma fikk vite at hun var syk.Etter det har hun ikke gått ut av huset. Hun har for det meste sittet på rommet sitt. Jeg har måttet passe på Emil, lillebroren min. Han skjønner ikke hva det er som er galt med mamma, han er jo bare 5 år, stakkar. Jeg husker ikke hvor mange ganger mamma har bedt meg om å gå til apoteket for å kjøpe piller til henne. Jeg leser aldri hva det er hun skal ha. Det ville bare gjort alt mye verre for meg selv.
Emil kommer ofte bort til meg og spør hvorfor mamma alltid sitter på rommet sitt, han vil leke, men jeg vet at mamma ikke vil leke. Mamma vil ikke noen ting lenger. Alt har blitt så vanskelig i det siste, så meningsløst. Alt henger på mine skuldre. Karakterene synker, vennene mine forsvinner, jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å snakke med mamma, men alt hun sier er at hun ikke orker, og at jeg klarer meg fint. Når skal hun skjønne at vi ikke klarer oss uten henne? Vi har ingen tanter eller onkler, ingen besteforeldre eller annen familie. Det er bare oss; Emil, mamma og meg.