Det har gått 3 år, men det er likevel så nært. Det kan kanksje høres ut som en klisje men det føles fremdeles ut som om det var i går. Fortsatt sitter det fast i meg. Innerst inne vet jeg veldig godt at det bil bli sittendes der hele livet. Det at en venn velger å forlate livet er aldri noe man vil komme helt over…
Dagen husker jeg helt detaljert, det var varmt ute og jeg hadde på meg en hvit t-skjorte og et turkist skjørt. Jeg husker det satt to førsteklassinger i sandkassen og lekte, jeg smilte for meg selv mens jeg gikk inn i skolebyggningen. Første time gikk og alt var som normal. Det var i hvert fall det jeg trodde. Jeg gikk ned trappen da jeg hørte noe som stakk mer i hjertet enn noe annet noen gang kommer til å gjøre: ” Ja, jeg hørte han Aleksander bare drepte seg selv! Jaja, sikkert no narko drit.”
Jeg fikk totalt sjokk, de andre oppdaget meg men latet som ingenting var feil. Resten av dagen er uklar, det kan man si at resten av månden var. Dagene gikk, det samma gjorde jeg. Ingen snakket med meg om det som hadde skjedd- klart de spurte om jeg hadde hørt det og de sa det var synd men ingen spurte om det var bra med meg. Om hva jeg følte og om jeg trengte å prate om det. Det var ikke det at de ikke ville men de var feige… Feige for at de ikke kunne klare svaret. Det var kun en person som virkelig turte å spørre og væra tøff nok til å stå der hele veien. Min andre barndomsvenn, Aleksander’s bestevenn. Han som hadde det vondere enn meg- var faktisk den eneste som stilte opp… Det er sjokkerende!