Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Livet bak muren

Livet bak muren

Historien omhandler livet på den øst-tyske siden når Berlinmuren var der.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
23.01.2006


Kjære Anna!, 12.12.60

Hvordan har du det? Jeg gleder meg sånn til jul. I dag er det bare tolv dager igjen. Jeg er snart ferdig med alle gavene. Til mor har jeg heklet en gryteklut, og til far har jeg rammet inn et bilde av meg og broren min. Jeg kunne ønske jeg kunne sende deg noe også. Men vi har ikke så mange penger.

 

Jeg hørte at faren din ikke har arbeide for øyeblikket? Det er kanskje en av de positive sidene her. Omtrent alle har en jobb. Selv om de ikke er så godt betalt, greier vi å spare slik at vi har råd til å betale mat til hele familien. Faren min fikk ny jobb for noen måneder tilbake. Han arbeidet som gruvearbeider, men mistet jobben etter at gruven han arbeidet i raste sammen. En god venn av familien ble hardt skadd i ulykken. Heldighvis overlevde han, og er nå på bedringens vei. Far har fått nytt arbeide som murer. Han murer grunnmurer og legger brostein. Imens min bror og jeg går på skolen har mor en liten vaskejobb. Noen ganger, hvis hun er ferdig på arbeidet, møter hun oss på skolen. Da pleier vi å gå sammen hjem.


 

Hilsen din venn, Fritzi.

 

 

Kjære Anna!, 15.10.61

Jeg beklager at jeg ikke har fått tid til å skrive til deg på lenge. Du må vel begynne å lure på om brevene har forsvunnet i posten, eller at jeg ikke ønsker å skrive med deg. Men det vil jeg, og jeg er så glad jeg har en å dele alle tankene mine med. I det siste har det skjedd så mye. Alt har blitt svært rart og forvirrende. Først piggtrådmuren den 13. august og deretter, bare noen uker senere, en stor betongmur. Jeg kan huske den dagen svært godt. Jeg våknet av at det var noen som gråt utenfor. En høy mannsstemme ropte utover befolkningen som stod der. Jeg tittet ut av vinduet og så med forskrekkelse en piggtrådmur som masjerte gjennom vår blokk og den som var over gaten. Mannen pratet om at de som prøvde å nærme seg muren og flykte over på den andre siden, ville de ikke nøle med å skyte. Venninnen min bor over i blokka over på den andre siden. Jeg tror det var det eneste jeg gråt over akkurat da. Vi er en av de heldige som har hele familien boende i Øst-Tyskland. Mange av naboene har blitt avskjært fra familiene sine. Men det er bare venninnen min, Ulrikke, som bor på den Vest-Tyske siden av de vi kjenner. Hadde det gått an å reise fritt ville jeg tatt hele turen bare for å møte henne! Men det er ikke lov. Øst-og Vest-tyskere skal være skilt så godt som mulig.

 

Noen uker etterpå ble det murt en høy betongmur der hvor piggtråden var. Det gjorde ikke saken bedre. Jeg har noen ganger våknet om nettene av høye hyl og skudd som har blitt avfyrt.

 

På skolen går vi enda. Mor og far synes det er viktig å være kunnskapsrik. Jeg liker egentlig ikke å gå på skolen. Det siste året har skolen forandret seg drastisk. Det er ikke mye nytt vi lærer, og vi blir alltid fortalt mer og mer om at ting er akkurat på den måten, og andre ting på den måten. Finnes det virkelig et fasitsvar på alt?

 

For en tid tilbake snakket vi med noen av naboene, og jeg kom til å nevne at hvis det var kommunistene som hadde vedtatt hva skoletimene våre skulle inneholde, hadde de gjort en dårlig jobb. Et hardt blikk fra far fikk meg til å forstå at jeg hadde sagt noe galt.

 

Det er veldig vanskelig å være her. Til tider lurer jeg på hvordan familien min hadde hatt det hvis vi bodde i Vest-Tyskland. Om vi kunne gjøre hva vi ville, om vi ville vært rike, masse mat og klær?! Nok varer av alt? Her er det en merkelig måte å dele inn hva de produserer mest av av varer. Klær og mat er det lite av. Og så er det mange planker som de prøver å få solgt som har ligget der i flere år. Hvorfor lager de ikke mer klær og mat istedet for planker ingen kjøper allikevel? Er det derfor så mange rømmer over, og risikerer livet sitt?

 

Da vi kom hjem igjen snakket far med broren min og jeg om at vi aldri måtte blande oss inn i hvordan landet ble styrt.

 

Det er et hemmelig politi, Stasi, her. De har mange ansatte ”spioner” som skal rapportere alle de tror er en trussel mot kommuniststaten. Far var svært engstelig, og i flere uker gikk vi og ventet på at noe skulle skje. Til slutt forstod vi at vi var heldige. Men jeg kan fremdeles huske de alvorlige ordene til far: ”Det er spioner overalt.” Skremmende, men sant.

 

Hilsen din venn, Fritzi

 

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil