Mari var på vei hjem med to stykker i lomma.
De lå der å ventet på dem.
Det var som om de brant seg gjennom lomma, selv om hun ikke hadde vært borti dem med lighteren for den hadde hun med vilje lagt i den andre lomma.
Det var ikke det at det gjorde noe at de brant opp, for hun kunne lett fått tak i nye.
Det var heller det at hun var redd for at hun ikke skulle klare å ta mot til seg å gå å spørre Ole om nye.
Det hadde begynt dagen før da hun og Line hadde vært på vei hjem fra skolen.
De hadde tatt snarveien gjennom Storskog, som også ble kalt Røykeskogen.
Mari hadde egentlig ikke lyst. Men Line hadde overtalt henne.
Storskog var på tross av navnet egentlig ganske liten, men trærne var veldig høye og veldig gamle.
Dessuten sto de ganske tett, unntatt noen små lysninger her og der, og stien slynget seg bortover gjennom hjertet av skogen, så man kunne ikke se særlig langt.
De hadde hørt dem før de så dem, der de sto i utkanten av lysningen;
Ole og to av de dumme, men store og sterke vennene hans som alltid var å se foran eller ved siden av ham.
Ole derimot var verken stor eller dum, men liten og smart, og dessuten en skikkelig selvdigger.
Dessuten var familien hans rik så han hadde mange som diltet etter ham, men ingen ordentlige venner.
Til det var han for frekk og slem.
Men han var veldig populær blant de yngre jentene, spesielt hos Line som han også hadde vært sammen med i 4-5 dager.
- Se, det er Ole, sa hun.
- Vi snur og går den andre veien, svarte Mari, de står jo og røyker.
Hun var egentlig litt redd for Ole fordi han gikk i niende.
Men før Line rakk å protestere ropte Ole:
- Halla, Line. Kom bort hit`a.
- Hei, ropte Line tilbake og fortsatte å gå.
Mari prøvde å holde henne igjen, men Line så truende på henne, og hun slapp.
Line småløp bort til de andre, mens Mari kom sakte etter.
- Har du lyst på en røyk? Spurte Ole idet hun kom fram.
Line smilte forsiktig og begynte å nøle.
Hun visste jo at hun ikke hadde fått lov av foreldrene sine, og hun og Mari spiller jo fotball, men hun hadde jo lyst likevel, og hvis hun sa nei så ville kanskje ikke Ole være sammen med henne lenger.
Men før hun rakk å svare utbrøt Mari:
- Selvfølgelig ikke, vi er jo 13 år gamle.
Line så forskrekket på henne.
- Kom, vi går, sa Mari bestemt.
Hun trakk Line i jakkeermet, men Line ble stående og se fra Ole til Mari og på Ole igjen.
- Feiginger`ass, sa han, jeg trodde i hvert fall at du hadde mer tæl i deg, Line. Jeg gidder i hvert fall ikke å være sammen med en sånn pingle.
Det var tydelig å se at Line var ved å begynne å gråte.
- Hvorfor går dere ikke bare hjem til mammaene deres og griner litt.
- Jamen, hulket Line.
Mari dro henne med seg ut av lysningen og de gikk ut av skogen.
Neste morgen gikk Mari til butikken der hvor hun og Line pleide og møtes for å gå til skolen, men Line var ikke der.
Mari ventet i ett helt kvarter før hun gikk videre, hun tenkte at Line sikkert var syk.
Hun gikk veien rundt Storskog denne gangen.
Men når hun kom fram til skolen ble hun overrasket over å se Line.
- Hei ropte hun, men det virket ikke som om Line hørte henne.
Hun løper bort til henne.
- Hvorfor gikk du i forveien, sa Mari, jeg sto jo og venta i en evighet.
Line svarer ikke, og ser på en måte forbi henne.
- Hvorfor i huleste oppfører du deg sånn, roper Mari sint, og går raskt bort.
Line blir stående og kjenne på tårene som triller nedover kinnet.
Hun tenker at det var jo egentlig ikke Maris feil at Ole slo opp med henne, men hvis ikke Mari hadde sagt noe så hadde jo ikke Ole slått opp.
Line møtte ikke opp før i siste time, men hun fikk bare stive blikk fra Mari, så hun bestemte seg for å gjengjelde dem.
Da Mari skulle hjem gikk hun gjennom Storskog for å komme fortere hjem, dessuten regnet hun med at Line ville gå rundt for å slippe å treffe Ole.
Først tenkte hun på hvor sur hun er på Line, men etter hvert ble hun mer og mer lei seg.
Hun tenkte på hvor ille Line måtte ha følt seg da Ole slo opp.
Plutselig hørte hun Ole rundt svingen.