Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Historien om John Gregory - en ung oppdager

Historien om John Gregory - en ung oppdager

Stil om 1800-tallet.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
05.01.2006
Tema
Historie


- Hei, jeg heter John Gregory og kommer fra Islington i London. Jeg har grønne øyne, knallrødt hår og mange utslitte klær! Det er år 1810 og dampmaskinen er nylig oppfunnet. Vi er med i et skip som reiser til Amerika, for i London er det fullt av folk og det er ikke mat nok til alle! I Islington bodde vi først i et lite hus laget av tre og kvister. Der levde vi av å dyrke mat og lage klær.

 

Så byttet pappa huset vårt mot 6 billetter til Amerika! Dessverre rakk ikke den minste broren min, Joe, å bli med. Han ble bare fem år før han døde av kopper, vi hadde ikke råd til noen vaksine.

 

Etter to ukers seiling døde søstera mi av en ukjent sykdom. Hun rakk å bli 13. Min eneste gjenværende bror heter Tom. Vi er tvillinger, så han er nesten helt lik meg! Han er litt mer sjefete og ikke så beskjeden. Vi er begge glade for sjansen til å se Amerika! Akkurat nå er det igjen 5 dager til vi er framme. Vi er redde fordi hva som helst kan skje!


- Tom? sa jeg.

- Ja? sa Tom.

- Tror du vi kommer fram? sa jeg.

- Selvsagt! sa Tom.

- Ok, sa jeg.

 

- Hjelp, vi tar inn vann! skrek en matros.

Vi løp opp på dekk, hvor det var mange folk som hadde panikk! De løp rundt og skrek! Mannskapet kommanderte oss ut i livbåter som tok fire mennesker. Heldigvis kom familien min i samme båt, og vi var akkurat fire!

 

Men det ble en lang og farefull ferd! Etter ca. en uke uten mat var vi veldig sultne og tørste etter å bare ha drukket litt regnvann. Da så jeg en øy. Vi ante ikke hvor vi var eller hva øya het, men det så ut til å være noen rare, gule, smale planter der. Vi håpte inderlig at de var spiselige og rodde mot land! Vi hadde bare så vidt fortøyd livbåten da jeg fikk øye på noen innfødte! Hvordan ville de reagere på at vi kom? Heldigvis smilte de og så ganske vennlige ut. Heldigvis snakket de engelsk. De lurte på mange ting, men vi var mest interesserte i hvordan vi kunne få oss noe å spise!

Nå var det visst vår tur til å spørre. Jeg tok ordet:

 

- Hva heter de smale, gule plantene? spurte jeg

- Bananer, sa han som så ut til å være høvdingen.

- Er den spiselig? spurte jeg.

- Jeg spiser dem, svarte høvdingen.

- Hvor har vi kommet? spurte jeg.

- Sabie Island! sa høvdingen.

Etter at jeg hadde snakket med høvdingen, ble jeg så sliten at jeg sovnet!

Jeg våknet dagen etterpå og lurte på hvor jeg var, men så sa Tom det til meg. Da ble jeg overrasket!

- Hvordan skal vi komme oss herfra? spurte jeg.

- Vi får prøve å bygge en flåte. Foreslo Tom.

- Får håpe det går. Tenkte jeg.

 

Allerede neste morgen satte vi i gang og bygde en flåte, tok farvel med stammen og dro ut på vannet. Vi tok med oss ti kasser bananer for å slippe å bli sultne. Det startet sakte, men først etter 13 dager møtte vi en båt som skulle til Amerika. Vi hadde fortsatt igjen ett par kasser bananer.

- Hei, kan vi sitte på? ropte Tom.

- Nei! svarte kapteinen, som het Garry Travis.  Han hadde på seg en gul

genser og blå bukser, han hadde også blå øyne.

- Hva hvis du får smake på disse lange gule fruktene da? Sa jeg og viste frem bananene.

- Er de spiselige da? lurte kapteinen på.

- Ja, bare se nå! sa Tom og slukte en banan.

- Ok, dere får klatre ombord! sa kapteinen.

 

Og så dro vi til Amerika og solgte bananer. Det gikk kjempebra! Og vi ble ikke fullt så fattige lenger!

 

Pappa døde i 1822 av feber. Hvis han hadde vært levende nå, hadde han sett at verden har hatt en kjempeutvikling siden han døde. Mange rike har begynt å låne ut jorden sin til bønder som planter blant annet poteter, kålrot og turnips. Dette kalles vekselbruk. Min store drøm nå er å vende tilbake til England og London!

 

Både jeg og mamma bestemte oss for å dra tilbake til England i 1830. Da hadde Tom giftet seg og blitt pappa til to. Jeg og mamma dro tilbake til London for å bosette oss i Islington igjen, mens Tom ble igjen i Amerika med familien sin.

 

På båten: - Hallo, jeg heter John Gregory, sa jeg til en veldig vakker kvinne, hun hadde grønne øyne, svart skjørt og en fillete genser som var rød.

- Hei jeg heter Marion Frendo! sa hun.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil