Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Vissen Rose

Vissen Rose

Krimfortelling som handler om en mann og hans avdøde kone Rose.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.12.2005


Regnet høljet ned takrennene og nedover de lange mørke bakkene som fører til Waron street 6. Det var bekmørkt. Strømmen var gått over hele byen, og bare ørsmå stearinlys blafret forsiktig i vinduene. Det var en usedvanlig stille kveld. Nesten litt mystisk. Det kunne være det samme. Jeg hadde masse å gjøre, og orket ikke tenke mer over dagen i dag.

 

Blyanten fløt av sted bortover papiret. Hjernen min var ekstra kreativ i dag. Etter to ukers ferie på Lanzarote hadde jeg vel fått min inspirasjon. Jeg tok opp konkylien som lå ved siden av meg. Den sommerlige lyden av syngende bølger var enda å høre.

 

Jeg satt og skrev en bok, som skulle gis ut om litt mer enn en måned. Det var egentlig ikke stort annet jeg drev på med på fritida, så jeg var vel det de fleste ville kalle en forfatter. En side ble til fem på bare minutter. Etter å ha slitt og strevet i en drøy time, tok jeg meg en pause, en lang pause.

 


Jeg satte meg ned på den lille lyserosa stolen ved vinduet. De nyplukkede rosene begynte å vekke gamle minner. Før i tiden. For lenge siden, eller det var vel bare ett år tilbake, men for meg virket det som en evighet. Rose Louise Starr. Å, som jeg savnet henne. Vi hadde noe helt spesielt sammen, og hun var alt for meg.

 

Hva skjedde egentlig med henne? Politiet fant det aldri ut. Jeg vet det ikke var en naturlig død hun døde, selv om hun ikke blødde eller virket skadd på noen måte.

 

Søvnig la jeg meg ned på skrivebordet oppi alt papirarbeidet. Det nydusjede håret mitt sklei utover alt det nydelige papirarbeidet jeg hadde holdt på med.

 

Jeg skvatt til. Ikke fordi håret mitt hadde ødelagt alt jeg hadde holdt på med hele denne kvelden, men av den skjærende lyden av ringeklokka mi.

 

Det var ikke ofte det ringte på døra hjemme hos meg, i alle fall ikke så seint på kvelden. Jeg hadde vel egentlig ikke så mange venner, eller rettere sagt så hadde jeg vel ingen. Det var vel bare skatteinnkrevere.

 

Jeg løp bort til døra, sto litt ved speilet og småfiksa meg litt. Spytta litt i hendene og lot det gli gjennom håret som gelé. Penger var noe jeg sjelden hadde mellom hendene nå for tiden. Bunken med regninger ble bare større og større for hver dag. Ikke visste jeg hvordan jeg klarte meg.. Tungt var det i alle fall nå som det bare var meg i huset. Hvordan skulle jeg kunne fortsette å leve på av å skrive bøker? Løsningen hadde jeg ikke, men jeg var her uansett enda, og det hadde jeg vært i 3 år nå.

 

Det ringte på igjen. Pulsen min steg og steg. Det var for mørkt til å se hvem det var. Jeg åpnet døra forsiktig. Lyset fra en bil blendet øynene mine. Jeg skimtet ei mørkhåra ung dame, og en eldre mann, som var nokså grå i håret. De to mørke, litt nifse skyggene kom mot meg.

”God aften”, hørte jeg den eldre mannen si, ”Er det du som er Andrew Starr?”

”Ja”, svarte jeg automatisk. Det var jo meg, så hvorfor skulle jeg holde det skjult?

”Kunne vi få komme inn å slå av en liten prat med deg?”, sa den yngre damen litt bestemt. Jeg hadde ingen anelse om hvem disse folkene var, men sa allikevel ja. Vi satte oss ned i sofaen. Det var lenge siden jeg hadde sittet her. Jeg hadde rett og slett ikke tatt meg tid til det. Sist gang var vel for tre måneder siden da Lora, Roses tidligere venninne kom for å høre hvordan det gikk med meg.

 

Jeg tok på meg brillene. Nå så jeg dem bedre. Mannen var høyere enn meg. Kanskje nærmere 1.80, og ganske så kraftig etter min mening. Kvinnen så ut til å være av utenlandsk opprinnelse. Både hår og hud var nokså mørkt. Markerte trekk hadde hun også. Lange fyldige øyevipper og fredfulle kastanjebrune øyne. Hun så ganske ung ut, kanskje i slutten av tjueåra. Pen var hun også, penere enn de fleste jeg hadde sett det siste året. Jeg la mer merke til kvinner nå som det bare var meg her.

 

De var etterforskere begge to, og stilte meg en rekke spørsmål om min stakkars Rose. Minnene kom bare sterkere og sterkere inn på meg. Det var så mye lettere å huske det nå, alt ble liksom så mye mer levende og ekte.

 

Etter å ha fått pratet litt ut, og sagt og fortalt det jeg hadde på hjertet, ble jeg med dem til politistasjonen. Bilturen var ferdig på bare minutter. Plutselig var jeg der. Det var lenge siden sist, men jeg husket fortsatt alt like godt. Det var etter at Rose hadde gått bort, og den gangen satt jeg og skriblet nervøst i en liten notisbok. Jeg var helt ute av meg.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil