Det var en mørk, kald bitte, lille julaften og det snødde voldsomt ute. Julie som var 14 år, satt i sengen og skrev i dagboken sin. Hun stoppet å skrive og så ut av vinduet. Hun skulle til å skrive igjen, da hun hørte masse roping tre hus bortenfor. Det var en mannestemme, Julie lukket opp vinduet og tok opp kikkerten sin.
Mannen var kledd i en hvit, møkket helsetrøye. Slitte busker, fett hår og mega feit. Han bar på en eske, hun kunne ikke se hva det var i den. Men denne mannen slang den ned i snøen og bannet noe. Så gikk han inn igjen, men kom ut igjen med et gevær og skjøt to skarpe skudd mot esken. Julie skvatt. ”Herregud, hva var det!” sa hun forskremt. Mannen gikk inn igjen.
Julie ble fryktelig nysgjerrig. Hun løp ned trappen, tok på seg jakka og gikk bort til esken. Da hun kom bort til den skrek hun. ”gisp” nedi esken lå det en kattemor og en liten, nesten nyfødt kattunge, men kattemoren var død. Det var det de skarpe skuddene var. Hun kjente at øynene fylte seg, og hun begynte å gråte høyt. Men stoppet da den lille kattungen rørte seg. ”Du lever vertfall!” Hun løftet den lille pusen opp. Den helt svart, med gule, flotte øyne. Hun tok den tett inntil seg. ”Stakkar, se hva den grusomme mannen har gjort mot moren din!” Julie kjente at hun ble sint. At noen kunne gjøre noe så fælt, skjønte hun ikke. Hun tok et teppe som lå i esken og la det forsiktig over kattemoren. Hun smilte trist og tok den lille kattungen under jakken. ”Nå går vi hjem, dit lille nurk!”
Når Julie kom inn døren, sto moren og pyntet treet, mens faren prøvde å henge opp julegardiner på kjøkkenet. Så ikke ut som han lyktes så veldig. Julie fortet seg opp på rommet, låste døra og slapp det lille nurket ned på sengen. Hun begynte å le. Så søt hun/han var. ”Jeg tror jeg kaller deg Spretten, hvis du er gutt da. Og Sirkelline, hvis du er jente. Det var bare et problem, mamma og pappa. De ville aldri si ja. Julie tok opp det lille nurket som akkurat som akkurat holdt på å utforske den store, hvite teddybjørnen.
Julie gikk stille ned, med nurket bak ryggen. Hun gikk inn i stuen, og sa: ”Hei, mamma! Eh… se her! Hun tok fram kattungen. Moren snudde seg. ”Julie, hva i…!” Hun glapp julepynten, faren kom stormende inn, men bråstanset med store øyne. ”Mamma, jeg kan forklare!” stammet Julie. ”Ja, det bør du!” sa moren sint og ventet på en forklaring. Da Julie hadde fortalt alt om den døde kattemoren og den fæle mannen, sa moren. ”Gå opp på rommet ditt, pappa og jeg må prate sammen.” Julie gikk stille opp med kattungen i armene sine, to bedende øyne så opp på henne.
Etter en stund kom moren og faren opp. Huff, de så alvorlig ut. Julie satt i sengen, foreldrene satt seg i den lille, sorte sofaen, mens den lille kattungen hadde fått øye på en penn, og drev og lekte med den. Moren begynte. ”Eh… pappa og jeg har bestemt at…” Hun stoppet litt, så fortsatte faren. ”Vi har bestemt at den lille kattungen.” Faren klarte ikke og holde seg, han sprutet ut i latter. ”Den får bli!” sa han, moren smilte varmt og Julie hoppet opp av sengen og jublet. ”Jaaaa!” Hun løp bort til foreldrene sine og klemte dem hardt. Deretter tok hun opp det lille nurket og kysset den på hodet mange ganger. Hun så på den og den mjauet glad tilbake. ”Dette kommer til og bli den beste julen ever!” ropte Julie høyt. Hun gråt glad mot begge foreldrene sine.
Neste morgen ble det en litt trist dag. For moren hadde sagt at de måtte begrave kattemoren. Julie måtte hente esken, hun gikk sakte bort til esken som sto der fremdeles, hun kjente at det vridde seg i magen på henne. Hun tok opp esken og gikk hjem, der moren og faren sto. Faren hadde gravd et hull i hagen. Julie la esken forsiktig ned i jorda og faren gravde over. ”Nå får hun fred, stakkars kattemor!” sa moren gråtende. Julie klemte moren sin og sa: ”Ja, nå får hun fred!” Foreldrene hadde gått inn, men Julie sto ute fortsatt. ”Jeg skal nok ta vare på den nydelige ungen din, for alltid!” Hun smilte og gikk inn i huset til nurket!