Eg tok på meg den finaste dressen eg hadde – svart dressjakke og bukse, kvit skjorte med eit lysegrått, trist slips. Eg var ikkje heilt klar for dette, men det hadde tatt seg ut om deira eine barn ikkje kom i sine eigne foreldres begravelse. Eg hadde eit ubeskriveleg stort sakn av dei to foreldra mine som omkom i ei bilulykke for ei veke sidan. Berre eg ikkje hadde ringt og bedd dei om å snu for å kjøpe eit Billy-blad til meg. Då hadde alt vore som før. Det var litt mamma sin feil og. Ho hadde vore utro, og elskaren hennar hadde ringt ho, og det var derfor ho gløymde det dumme bladet til meg! Det var mest synd i faren min, Isak. Han var gift med ei dame som var utro, og ikkje hadde ein liten anelse om det.
Eg tok meg skikkeleg saman og tok eit langt, djupt pust før eg gjekk ut i bilen til bestemor og bestefar. Vi køyrde og sa ikkje eit ord på heile turen. Det småregna og det var ein av dei tristaste dagane eg hadde hatt og kom nokon gang til å ha. Det einaste eg høyrde var bestemors stille skrik av sakn. Eg berre tenkte og tenkte, medan eg hadde ein klump i halsen som ikkje ville vekk. Den berre pressa på tårer, men eg klarte så vidt å halde igjen.