Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Engelens hjelpende hånd

Engelens hjelpende hånd

Vi fikk i oppgave å lage en skildrende fortelling med utgangspunkt i "Miraklenes tid".

Karakter: 6 (9. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
13.11.2005


”Vær så snill, Gud, jeg trenger hjelp!” jeg tenkte meg om et øyeblikk. Hva var det jeg egentlig ville ha hjelp til? Selvfølgelig til alle problemene mine. Men akkurat nå virket det som om de var så mange at jeg ikke var helt sikker på hvilket av dem jeg ville be Gud om å hjelpe meg med. Det virket som om de bare hopet seg opp, som en rullende snøball i en bratt bakke.

 

Jeg tittet mismodig på den skittengule veggen min et øyeblikk. En gang hadde den veggen der vært helt gul, den gangen mamma var lykkelig. Jeg kunne huske den dagen godt. Mamma hadde kommet smilende inn med en stor bøtte med maling og sagt at: ”Jeg tenkte vi kunne få litt sommer inn på rommet ditt!”, og så hadde hun begynt å le. Da kunne man se på hele henne at hun var fornøyd med livet sitt akkurat som det var. De blågrønne øynene lyste av iver der hun stod, og smilet hennes nesten glødet. Jeg husker hvor mye jeg smilte når jeg sa at ”Ja, mamma, nå kommer jeg til å få litt sommer her også!” Så lo vi sammen. Like etter kom pappa inn og hjalp til å male veggene mine. Den gangen mamma var lykkelig… Det virket som det var en hel evighet siden. Som om den tiden aldri hadde eksistert. Nå var det var bare vage minner igjen. Og det som forandret henne, var ikke mer enn en bil. Mer skulle ikke til. ”Bare en ussel liten bil..” mumlet jeg bittert for meg selv. Eller, det var vel ikke bare det at bilen kjørte der, det var vel mer det at pappa lå under den. Det var slik pappa døde. Hun tok det svært tungt… Jeg husker at jeg flere ganger kunne høre henne gråte nede i stua, men hun sluttet alltid når jeg kom ned. Hun sa alltid at ”Du er for liten til å vite om sånt. Gå å legg deg igjen du, Dennis!” Og jeg gjorde alltid som hun sa. Og fra den skjebnesvange dagen var hun blitt helt hysterisk, helt gæren etter at jeg skulle passe på ditt, jeg skulle passe på datt..


 

Jeg måtte nesten smile litt ved tanken på moren min, der hun stod på kjøkkengulvet med ullsokker og nattpysj og forklarte om alle vitaminene jeg måtte få i meg. Det var tran, Omega3, antioksidanter, B2,B5 og B8 vitaminer, det var ikke måte på hvor mye jeg måtte ta. Det ble bare så komisk! Det ville vel være farligere å ta for mye vitaminer? Men nei, den tanken hadde aldri slått mamma. Mamma var unormalt overbeskyttende til enhver tid. Jeg fikk heller ikke lov til å gå ut uten fullt refleks – utstyr, i tilfelle det kom en bil. Det var også på grunn av pappa. På en måte var jeg litt bitter på ham, av en grunn jeg ikke helt forstod selv. Jeg hadde vel vært glad i han en gang? Men samtidig, hvis ikke han hadde vært så dum som stod akkurat der akkurat da, så ville jeg hatt en normal og lykkelig familie! Det var dager da jeg var utrolig sur på han, selv om jeg så inderlig godt vet at det ikke var hans skyld, og det var dager da jeg så sårt skulle ønske jeg hadde en far. Jeg var ikke mange årene da pappa døde, jeg tror jeg var rundt åtte år. Jeg husker også at mamma fortalte meg at pappa sikkert hadde det veldig bra oppe i himmelen, og at han sikkert satt på en sky og dinglet med beina og passet på oss. Men det trodde jeg ikke nå lenger. Engler og sånt, det er bare tull, mente jeg. Men om Gud fantes, det var jeg ikke helt sikker på… Jeg var bare blitt så lei. Jeg ville ha et normalt liv, der jeg kunne gå ut uten å se ut som et vandrende juletre.

 

Men mammaen min var ikke det eneste problemet, for det kunne jeg vel til en viss grad klart å takle. Nei, bestevennen min Anton var også et problem. Jo da, han er kjempegrei og alt det der, han er faktisk en av de kuleste personene jeg vet om. Jeg likte han så godt siden jeg følte at han var den eneste som virkelig forstod meg. Jo, han var veldig grei, men han var dessverre forelsket i Karen Elisabeth. Karen Elisabeth var drømmejenta mi. Jeg tror aldri jeg har sett ei nydelig jente som henne, som allikevel har en så utrolig personlighet. Karen Elisabeth var rett og slett perfekt tvers igjennom! Men jeg er veldig usikker på om hun vet at jeg eksisterer i det hele tatt. For henne kunne jeg like godt ha vært en skygge på veggen. Men jeg kunne kanskje klart og gjort litt inntrykk på henne om ikke Anton hadde vært innblanda. Anton er nemlig den typen som kan få alle jentene han vil, siden han er så selvsikker. Jeg skulle egentlig ønske at jeg var mer som Anton. Men jeg er ikke han, jeg er nok Dennis, og det vil jeg være resten av livet mitt. Hvorfor kunne ikke Anton forelsket seg i Mette istedenfor? Eller Stine? Hvem som helst, bare ikke Karen Elisabeth!? Men nei, slik ble det altså ikke.

 

Jeg henvendte meg til Gud igjen: ”Gud, hvis du er der, så vil jeg at du…” Der stoppet jeg. Igjen poppet flere av problemene mine opp i hodet. Læreren min var det første som slo meg. Ja, lærer Ludvigsen var fæl. Veldig fæl. Et eller annet måtte han ha imot meg, siden jeg fikk så mye mer lekser enn alle de andre. Det ble også stilt mye høyere krav til meg enn de andre, selv om jeg ikke var spesielt smart. Jeg var faktisk heller dum enn jeg var smart. Ja, lærer Ludvigsen måtte definitivt også gjøres noe med. Også var det en ting til.. Men det var egentlig ganske flaut. Det var en ting som plaget meg så veldig. ”Kunne man virkelig spørre Gud om sånt?” Undret jeg meg. Jeg hadde nemlig ikke noe hår ”der nede”. Og det er jo ikke akkurat lett for en gutt på 15 år. Særlig ikke når jeg hadde alle de i klassen å sammenlignes med. Livet mitt var ikke så helt enkelt for tida!

 

Jeg rufset meg i det halvlange håret mitt, før jeg igjen begynte å snakke til Gud. ”Hei igjen, Gud, har du det fint der oppe i himmelen? ... Du, jeg bare lurte på en ting.. Hvis… Atte… Tror du at du kan hjelpe meg? Hvis du gjør det, skal jeg gå i kirka HVER søndag!! Amen.” Og det var den bønnen. Med ett følte jeg meg litt teit. Hvordan kunne denne Gud hjelpe meg ut av problemene mine? Gud kunne gå på vannet, han kunne skape en ny tro, men jeg var så absolutt ikke sikkert på om han kunne hjelpe meg nå. Ville ikke noen reagert hvis det plutselig skjedde undre her i nåtida? Ja, for jeg mente nemlig at det måtte skje et under for å få livet mitt til å bli bra. For andre utenforstående, ville kanskje problemene mine virke rare og overfladiske, som om ”har han virkelig ikke andre ting å bekymre seg over?”. Og det skjønner jeg. Jeg vet selv at det ikke høres så alt for ille ut. Men så er det nå slik at det er noe helt annet når du selv opplever det. Det er noe så urolig annerledes når det er ditt liv og dine problemer det er snakk om. Men det har jo også veldig mye å si hvordan du tar problemene, om du er positiv innstilt og retter det opp eller om du er for feig til å gjøre noe i det hele tatt. Feig var i mitt tilfelle riktig ord å bruke. Feig og pessimistisk. Som du kanskje har merket, så tenker jeg veldig mye. Jeg har så mange rare tanker som surrer i hodet mitt dagen rundt, det er ikke til å bli klok av! Greit, nå depper jeg kanskje litt for mye. Livet mitt er ikke så helt forferdelig som jeg framstiller det, jeg har jo noen lyspunk også! Som for eksempel når jeg skriver. Når jeg skriver så er det på en måte som om jeg ikke trenger å tenke så mye, jeg bare lar hendene ta seg av arbeidet. Og på papiret er det ingen som forhåndsdømmer meg, og jeg kan skrive hva jeg vil. Jeg kan skrive hva jeg vil og bare tømme hodet mitt for alle de merkelige tankene som dukker opp!

 

Jeg tittet et øyeblikk på meg selv i speilet. Håret mitt var skikkelig bustete i dag, og de brun – grønne øynene mine lyste opp over hele speilet. Jeg har flere ganger fått høre at jeg er søt, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva som er søtt med meg. Jeg så da ut akkurat som alle andre? Greit, det var ingen som ser akkurat ut som meg, men det var i alle fall ingenting som skilte meg ut! Nesa stod der den skulle, og det samme gjorde øynene og resten av meg. Jeg hoppet opp i senga mi. Senga mi var myk og godt brukt, og den var utrolig behagelig å ligge i. Der lå jeg, og tittet søvnig opp i taket. Taket mitt var helt hvitt, jeg likte den fargen godt, den fikk meg til å tenke på de pene skyene oppe på himmelen… Jeg bare kjente at øyelokkene ble tungere og tungere.. Tankene mine surret rundt: ”Ååh så trøtt jeg er.. WOW lys i taket! Men nå skal jeg sove.. Mer lys i taket! Nei jeg bare trøtt… snooooork”.

 

”Dennis? Er du der? Dennis… Kan du se meg?” En myk og herlig avslappende stemme fylte hodet mitt. ”Dennis?!” Stemmen ga seg ikke. Jeg åpnet øynene så vidt. Alt jeg kunne se var et blendende hvitt lys, et lys som egentlig ikke var et lys i det hele tatt. Dette var så mye mer vakkert! Dette var det peneste jeg hadde sett, selv om jeg ikke var sikker på hva jeg egentlig så på. ”Dennis… Gutten min, ikke vær redd!”. Gutten min? Hva var det her for noe? ”Er det deg mamma?” fikk jeg mumlet frem. Jeg følte meg underlig døsig. Den vakre stemmen lo og sa ”Nei, jeg er nok ikke moren din, jeg heter Ariel. Og jeg er her for å hjelpe deg! Det er ikke farlig… Åpne opp øynene dine, se deg rundt!”. Med ett følte jeg meg mer oppvakt. Jeg åpnet øynene mine. Jeg så en skikkelse foran meg. Dette var lyset jeg hadde sett. Med ett gikk det opp for meg… Jeg stod rett ovenfor en ekte engel! Og engelen var så utrolig nydelig. Det var noe spesielt i øynene dens, en ærlighet og godhet som ingenting kunne måles opp mot. Du kunne merke et hjerte så godt og en ekthet så ekte. Jeg var helt betatt. Jeg må nok ha stått og måpt, for engelen sa: ”Jeg er smigret over tankegangen din, men nå er vi ikke her for å diskutere hvorvidt jeg er en engel eller ei, for det kan jeg nok love deg at jeg er! Nei, nå skal vi snakke sammen. Dennis, kom og sett deg på denne steinen her!”.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil