Skal ungene våre velte seg i barneporno på Internett? Skal nazistene få spre sin rasistiske propaganda på nettet? Er det ikke på tide med en viss sensur?

Hørt den før? Besnærende, uimotsigelige argumenter reises stadig oftere overfor villveksten Internett. Men det er ingen grunn til å la seg besnære. Disse og andre argumenter er det flagget kampen for å begrense ytringsfriheten på nettet seiler under. Det er fellesnevneren for kristenfundamentalistene i USA, de kinesiske myndighetene og statlige sensurentusiaster over alt. Gjennom argumenter som virker liberale og salgbare, skal de skape en liberal opinion for anti-liberale tiltak. Veksten i Internett har kommet som julenissen på kjerringa på alle statlige reguleringsmekanismer og private profittinteresser. Ut fra en sped start har nettet blitt den raskeste, billigste og mest effektive metoden for å spre og hente informasjon i vårt hjørne av galaksen. Hvem som helst kan lage sin egen hjemmeside og spre sin informasjon eller desinformasjon, sine glimrende ideer eller sitt søppel over hele jorda. Telemonopolene er forvirra, fordi nettet bryter de barrierene som de internasjonale teletakstene setter: jorda rundt på lokaltakst. Politikerne er opprådde, fordi de ser et veldig område som de ikke har rukket å regulere eller skattlegge. Diktatorer ser faren for uønsket spredning av informasjon om deres forbrytelser. De store kapitalgrupperingene ser faren for at de ikke skal klare å profittere nok på det raskest voksende området i samfunnet. All denne frustrasjonen har utløst en rekke krav om kontroll. Det republikanske apeberget til Newt Gingrich krever forbud mot blasfemi og annen styggedom på nettet. I deres verden betyr det alt som ligger til venstre for Le Pen og alt som er mer liberalt enn inkvisisjonen. De ønsker seg muligheter for å stoppe nettverksbaser, forfølge baseverter og straffe dem. Denne politikken er usalgbar i masseomfang i Norge og det meste av Vest-Europa. Men vi opplever at liberale intellektuelle i praksis gjør felles sak med dem, ved å vise til porno, vold og intellektuelle rettigheter.

Jeg vil gjerne være med i kampen mot nazisme, porno og vold på nettet, og alle andre steder. Men jeg vil advare mot å bruke denne svært lille delen av alt det som finnes på nettet bli brukt til å forsvare sensur og kontroll. Det finnes alternativer.

I 1992 begynte den da arbeidsløse kanadieren Ken McVay startet i 1992 et prosjekt han kalte Nizkor, som er hebraisk for «vi skal minnes». Dette har vokst til et svært nettverk av dokumentasjonsdatabaser om nazistenes virksomhet og om holocaust. Den ligger på http://www.almanac.bc.ca/ I den korte og fyndige formålsparagrafen heter det at Nizkor skal bekjempe elektronisk fascisme gjennom daglige studier av Internett. Målet er å svare på fascistenes argumenter og bygge opp et arkiv over fascisme og holocaust. I dag er arkivet på mer enn 25000 sider. Nettet omfatter minst 150 mennesker og de har gjort en effektiv kartlegging av nazistene, deres nettverk og deres propaganda. De har utfordret nazistene til debatt, noe nazistene ikke våger og de har bygd opp argumentasjonen mot den propagadaen nazistene kommer med. Dette er politisk kamp på nettets premisser. Nazistene blir avslørt, anti-nazistene utvikler sin egen argumentasjon og sin evne til å gå på offensiven. En stoler på styrken i egen argumentasjon og dokumentasjon og kan dermed også vinne over tvilerne. Forsøk på forbud ville ikke oppnådd noen av delene og ville ha rammet en masse annet, som absolutt bør med i mangfoldet på nettet. Nizkors metode er sjølsagt krevende. Den krever engasjement, tenkning, kontinuerlig oppdatering og utvikling av eget og andres materiale. Det er sjølsagt mye makeligere å rope på sensur og regler og redaktøransvar for databaseverter. Men konsekvensen av en sånn makelighet kan bli helt annerledes enn de snille, liberale sensurtilhengerne forestiller seg.