I går ettermiddag, da jeg trasket min vei gjennom byens snødekte gater på vei hjem fra en lang dag på skolen gikk det med ett opp for meg at jeg hadde en dyster framtid i møte. Og med det tenkte jeg ikke på det faktum at min tidligere barnehagetante, Berit, som ulykkeligvis hadde fått øye på meg, nå var i full sving med å bevege sin veldige kropp i min retning med en hel armé av små barnehagebarn tassende forventningsfullt etter. Hva som ville skje så snart hun fikk huka tak i meg var jeg av erfaring godt klar over. Av all sannsynlighet kom hun til først å dulle ivrig med meg og nærmest rive av meg det ene kinnet for gode gamle dagers skyld. Etter det kom hun sikkert til å sende på meg hele sin hærskare av barnehagebarn, for at de kunne rive meg ned i bakken og leke den kjære ”hvalfanger som skal avlive den nyskutte hval”-leken oppå min rygg.
Men som sagt var det altså ikke det som gav meg det største grøsset akkurat da. For like foran meg spaserte nemlig en velkledd dame i 30-årene og pratet i en mobiltelefon. På grunn av de store, rosa og lydisolerende ørevarmerne hun hadde på seg mens hun pratet, snakket hun såpass høylytt at jeg ikke kunne unngå å få med meg hver eneste lille detalj av samtalen hun hadde med personen i andre enden, som tydeligvis var hennes mann. Og det var nettopp denne samtalen som fikk meg til å stoppe opp og tenke. De to diskuterte nemlig hvem av dem som skulle være hjemme og passe på deres datter den kommende helgen, hvorpå hun mente at han burde bli hjemme siden deres datter fant så stor glede i å sminke ham, kle på ham prinsesseklær og vise ham fram for venninnene sine!