Det var sent på kvelden i Fieron-City. Regnet pisket på bakken, mens vinden hylte og skrekk, minnet alle om at Oktober måned tredde inn. Langs de mørke og dystre gatene hørtes kun lyden av sultne rotter, pilende frem og tilbake mellom søppelkasser, desperate etter mat. Plutselig høres lyden av trampende fotsteg; donk, donk, donk. Gjennom de mørke og forlatte gatene stiger en tropp av mørke soldater ut av lyset. Raskt og bestemt marsjerer de forbi de tilsynelatende tomme blokkene langs hovedgaten. På venstre arm bærer de alle samme symbol, en grønn ørn. Lyset fra gate-lyktene reflekteres i de svarte hjelmene, og gjennom de skitne vinduene fra blokkene kan det såvidt skimtes noen lysende øyner, årvåkne. Desperasjonen og håpløsheten ligger som et tjukt teppe over Fieron-City.
På jernbanestasjonen, i en forlengst pensjonert togvogn, holder en ung gutt på med å fyre opp et bål. Flammene gjenspeiles i de brune øynene hans idet trekubene tar fyr og flammene lyser opp. Ved siden av han ligger en gammel hund, tydelig preget av livet lange løp. Den en gang så skinnende klare pelsen nå så grå og lurvete, de skarpe tennene sløve, og den stolte holdningen nå erstattet med en haltende nesten ynkelig gange. Han skjønte ikke hvorfor den hadde oppført seg så rart i det siste, bare liggende på magen, og nektet å spise. Gutten klapper hunden forsiktig på hodet, mens han stirrrer paralysert inn i de oransje flammene. De er bitrende kaldt ute og det varer ikke lenge før varmen fra bålet ebber ut, og den bitende kulden igjen tar overtaket. Gutten legger seg ned på en slitt madrass, og trekker et lurvete gammelt teppe godt over seg og hunden, og lukker øynene. Det tar ikke lang tid før de begge sovner.
Brått våkner gutten, kler på seg den slitte olabuksa, og de ihjeltråkkede skoene. Sola skinner og de varme solstrålene glinser på de oransje jernbaneskinnene. Vinden tidligere så sterk og mektig, har dabbet av. Gutten trasker ut av den gamle jernbanestasjonen og følger veien langs hovedgata i byen. Søppelet ligger slengt utover søppelkassene, og lukta av kluakk fra avløpsrørene under jorda er motbydelig. Løvet ligger uforstyrret på bakken. Han forsetter å gå intil han kommer til den eneste butikken i byen.