Jeg så ut. Det var bare ørken så langt øyet kunne se.

”Ja frøken, hvor skal du av?” Sjåføren så bak på meg.

”Ved Enveiskjøringen.” Jeg var så lei av all den kjøringa. Vi hadde kjørt i to timer allerede, og vi var ikke en gang halvveis.   ”Ja, da er det bare fire timer igjen.” Jeg sukket dypt. Det var glovarmt, og jeg klarte ikke å ta øynene vekk fra den smeltende tyggegummien på setet ved siden av meg. Jeg tok opp veska for å finne fram den pastilleska jeg hadde så inderlig lyst på. Pastilleska datt ned på gulvet da jeg skulle ta opp mp3-spilleren. Den trillet under setet foran meg. Jeg gikk ned på knærne for å hente den.

Da jeg rettet blikket opp, så jeg en rask skygge som fløy over bussen og stengte for solen. Rett etter kjente jeg en dunking som om bussen var blitt slått til av noe stort. Plutselig lettet bussen. Det kjentes ut som at noen, eller noe, løftet den. Bussen stoppet, og den begynte å rulle mot en stor og bratt bakke. Jeg fikk et slag i hodet, og det svartnet...

Et høyt dyreknurr vekket meg, og jeg spratt opp. Jeg så meg rundt. Vinduene var knust, og jeg hadde fått en svær kul i hodet. Hva kunne ha skjedd? Jeg gikk foran for å se etter sjåføren, men han var vekk. Plutselig kjente jeg noe vått under skoen min, og da jeg så ned, så jeg en svær dam med blod. Jeg ble vettskremt og klatret ut av et knust vindu. Det var flat ørken så langt jeg kunne se. Jeg så ned, og da så jeg et slags spor. Det så ut som om noen var blitt slepet bortover. Jeg fulgte sporene en stund, men stoppet da sporene plutselig tok slutt. Det var veldig merkelig.

Solen var i ferd med å gå ned, så jeg måtte finne ly for natten. Jeg var heldig å treffe på en liten hule.

Mens jeg lå, var jeg livredd. Det gikk ikke an å sove under disse omstendighetene Jeg tenkte på hva som kunne være sterkt nok til å løfte en hel buss. Jeg skvatt til da jeg kjente en iskald hand berøre skulderen min. Da jeg snudde meg, kom et ansikt dekket av blod tilsyne. Sjåføren! ”H-h-hva har s-skjedd?” Jeg kunne kjenne at hele kroppen min ristet. P-pass deg for monsteret! H-h-han er ute etter deg!” Han tok et siste drag med luft før han falt død om på bakken. Hjertet mitt dunket fortere og fortere, og svetten rant ned fra pannen min. Den bare skulderen min hadde fått et håndavtrykk av varmt blod.

Morgenen etter var liket blitt hvitere. Jeg var tørst og sulten, men jeg kunne ikke tenke på det. Det var farlig her ute i ørkenen. Hodet mitt verket, og varmt blod rant ned fra skulderen min. Plutselig hørte jeg kraftige vingeslag. Jeg stivnet av skrekk, men jeg tvang meg til å bevege meg. Jeg måtte komme meg bort herfra. Vingeslagene nærmet seg raskt. Kom mot meg. Kom for å ta meg. Vesenet - det sultne vesenet - var på vei mot meg! Jeg løp alt jeg kunne, og så meg ikke tilbake. Over min egen raspende, tunge pust lyttet jeg etter dyrehylene bak meg. Jeg hev etter pusten gang på gang. Det sved i lungene. Jeg var så tørr i munnen at jeg ikke kunne svelge. Var dyret fortsatt etter meg?

Jeg løp så fort jeg kunne, og falt rett i bakken da jeg krasja i en svær stein. Lydene kom nærmere, så jeg kom meg på beina igjen med en gang. Det var steiner over alt. Kanskje dyret ikke så meg. Plutselig raste steinen foran meg sammen. Den knuste. Hva kan være sterkt nok til å knuse en stein? Jeg løp videre, men stoppet, og så en nydelig, grønn oase foran meg. Den var fylt av blomster, gress og palmer, og i sentrum skinte et krystallklart, himmelblått vann.

Jeg stupte uti, i håp om at dyret ikke likte vann. Idet jeg åpnet øynene, så jeg de mest ondskapsfulle øynene jeg noen gang hadde sett. De var helt grønne, og pupillene var røde som ild. Kroppen var på størrelse med en løve, tuppen av halen var som et anker, og tennene var svære som en sabeltiger sine. Jeg svømte så fort jeg kunne opp til overflaten. På vei opp så jeg ned på monsteret, og det virket tilfreds. Det venta bare der nede, og det måtte jeg utnytte.

Da jeg reiste meg for å løpe, merket jeg at beina mine var blitt svakere. Jeg strevde for å komme meg bort hvor oasen sluttet, men da jeg skulle ut, kjente jeg at jeg ble stoppet. Det kjentes ut som at det var en usynlig vegg på grensen til oasen. Jeg satte i et hyl da jeg så ned. Beina mine var borte, og isteden kom det fram en svær slangehale. Neglene mine begynte å vokse. Og de stoppet ikke før de nådde en halv meter. ”J-j-jeg b-b-blir et mo-o-onster!” Jeg satt i et hyl da jeg skjønte at jeg måtte bli her for alltid. Men det var ikke et menneskehyl som kom opp fra strupen min, men et ulvehyl! ”Neeeeeeeeeeei!”