Språkhistorie på 1800-tallet

Da Norge i sin tid fikk sin egen grunnlov, nærmere bestemt i 1814, var det mange forfattere som så nødvendigheten for et eget skriftspråk. Tidligere hadde Norge ligget under dansk herredømme og hatt et dansk skriftspråk. Det danske språket var svært utbredt i de store byene. Det var her det vi i dag kaller datidens overklasse holdt til, og det var i stor grad disse som kunne skrive. Bygdene hadde sine egne dialekter, og her var det svært få som kunne kunsten å skrive. Noen kunne forstå å lese, men skrivingen falt svært vanskeligere. Kan hende skrivingen ble en del vanskeligere ettersom skriftspråket i Norge skulle være dansk. Folk syntes det danske skriftspråket var vanskelig, og stort bedre ble det ikke da Norge gikk i union med Sverige. Folk fryktet da en forsvensket versjon av talen og skriftspråket. Men heldigvis. Norge hadde sin egen stat. Vi styrte landet vårt selv, så svenskene gjorde ingen forsøk på inngrep i språket vårt. Vi forble dansk-norske.