”Vilde!".
Moren ropte etter henne igjen. Vilde løp bortover kjøkkengulvet med små hurtige skritt, og med hendene fulle av bolledeig. Latteren var som fuglekvitter som trillet ut fra det søte ansiktet, med rosenrøde kinn. Hun likte å gjøre det hun selv ville. Gjerne det motsatte av hva moren ba henne om. Men det var slik hun var, den lille jenta, som nå løp rundt i huset og strødde mel etter seg. Hun ville nemlig at mammaen skulle løpe etter henne, i stedet for å stryke på hodet til den nye babyen. Den babyen som gjorde at Vilde ikke kunne sove ved siden av moren mer, men måtte sove alene på eget rom. For plassen ved moren måtte Kasper få.
Vilde hadde nettopp fylt 3 år, og blomstret om kapp med våren. Maidagene gikk fort forbi og varmen begynte å komme.
Hun endret kurs og løp mot stuedøra. Men plutselig lettet bena hennes fra gulvet og hendene hennes kunne nå taket. Hun så ned og klukklo da øynene hennes møtte det blide ansiktet til moren, Lone. Hendene som holdt henne oppe i takhøyden var gode og varme. Fulle av morskjærlighet. De gikk hånd i hånd tilbake til kjøkkenbenken og fortsatte bakingen. Kasper ”smågryntet” en gang iblant, men da laget Vilde enda høyere lyder slik at hun kunne beholde sin mors oppmerksomhet.