Snart 3 år er gått, og her sitter jeg, og venter på et mirakel. Hvorfor meg, lille Mia? Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg kan tenke helt klart, men jeg har bare mistet kontroll over kroppen min. Jeg sitter her og sleiver som en liten unge og vil jeg kommunisere med noen, må jeg skrive alt jeg vil si på en liten datamaskin, som er festet til rullestolen min. Jeg hater rullestolen min! Den er bare i veien!
I Mai blir jeg 16 år. Jeg har enda ikke kommet over ulykken. Tenk at det gikk så bra, når det kunne gått så mye verre. Foreldrene mine slapp unna med bare noen beinbrudd. Mens her sitter jeg ensom og alene. Aldri i livet om jeg glemmer den natten. Vi var på tur hjem fra bestemor som bor på Halden. Veiene var såpeglatt etter som regnet pisket ned på den sorte asfalten. Det var så mørkt som i den sorteste grav ute, så mørkt at vi ikke så lengre enn til neste lyktestolpe. Helt plutselig dukket det opp en brå sving. Pappa nådde ikke å reagere før det var for sent. Bilen snurret rundt ett par ganger før den landet på taket i et vann, som lå nedfor vegen. Alt gikk i sakte film og man nådde å tenke så mye før bilen stoppet å rotere. Jeg så det korte livet mitt passere i revy foran øynene mine, det var skummelt.