Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Opprør

Opprør

Dovaskeren Jon er en stor Melodi Grand Prix fan. Når Regjeringen stopper denne konkuransen gjør Jon opprør og barrikaderer stortinget.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.05.2005
Tema
Humor

Øst for Sauldal ligger den lille bygda Brauterud. På grunn av stor innvandring de siste årene har innbyggertallet nådd 40. I smuglerstredet 5, Brauteruds mørke del av bygda, bor Jon Kvakk. Jon er en erfaren, 21 år gammel, toalettrenser. Han er høy, kraftig, har lyst langt hår og snurrebart. Dessuten går han alltid i skinnjakke. Selv om han er en vaskeekte Brauteruding og toalettrenser, kan han til tider minne litt om en trønder. Jon er faktisk den beste toalettrenseren øst for Sauldal, og derfor er han på en måte selve drivkraften i bygda. Utenom å være en eksellent toalettrenser så er han også en lidenskapelig fan av Melodi Grand Prix (MGP). Han elsker MGP så høyt at han har blitt valgt til formann i foreningen MGP-vennene. Blant hans store idoler finner vi Jan Teigen, Tor Endresen og Nora Broksted. MGP-vennemøtene finner sted to ganger i uken på Folkets Hus Brauterud. Da mimrer de om gamle MGP-minner og diskuterer Norges vinnersjanser i Ukraina. Ryktene vil ha det til at de alltid avslutter møtene med sangen ”Mil etter mil” av Jan Teigen.

 

Dette er en historie om en traumatisk episode som har preget Jon for livet. Tragedien startet en uke før den norske MGP-finalen 2005 i Oslo. Jon hadde det veldig hektisk i disse dagene. Det var første gang MGP-vennene dro på en slik begivenhet. Tidligere hadde de bare dratt på bussturer til Halden. Jon jobbet febrilsk for å bli ferdig til avreisen. I tillegg til den stressende jobben som toalettrenser måtte han også lage effekter til Jan Teigen. I flere netter satt han oppe og lagde fanplakater for å hylle sitt store idol. Det var med stor stolthet og en smule vemod at han til slutt kunne dele disse ut blant MGP-vennene.

 

Endelig var den store dagen kommet. Jon hadde for en gangs skyld dusjet med såpe og fått på seg finstasen. Han skeiet ut med en brødskive med ekstra grov baconpostei og en kartong kefir. Etter frokosten droppet han tannpussen til fordel for å pusse skoene. Det var godtatt å ha gammel ostepopånde, men han kunne ikke finne på å hylle Jan Teigen i sølete sko. Det var da grenser for hva han kunne tillate seg. Med Jan Teigen på full guffe, kjørte han så inn til Sauldal. Alle MGP-vennene hadde møtt opp på bygdas største, men også eneste bussholdeplass. Ryktene ville ha det til at de alltid sang ”Voi voi” av Nora Broksted på bussturer. De gledet seg så mye at de vugget i takt med musikken. Alt så ut til å gå bra, men når de kom fram til Oslo skjedde det noe som kunne stoppe idyllen.

 

Det hadde samlet seg en sint folkemengde utenfor Oslo Spektrum, stedet hvor begivenheten skulle finne sted. Jon skjønte fort at noe var galt. Han kjente et gufs av frykt krype sakte inn under huden. Dette gufset var blandet med en trang til å finne ut hva som var galt. Brølende stormet Jon ut av bussen. Han prøvde å nå inngangen, men kom ikke fram på grunn av den sinte folkemengden. Folk skrek og var helt fra seg av aggresjon. De hadde nemlig fått beskjed om at begivenheten var avlyst på ordre fra regjeringen.

 

Plutselig rullet det inn en gammel Fiat Punto foran inngangen. Så presset det seg en svær dame ut av bilen. Det var Erna Solberg som skulle forklare regjeringens beslutning. Hun vagget fram til en provisorisk talerstol bestående av en kasse mens hun måkte i seg et wienerbrød. Med et bekymret blikk dro hun de fete pølsefingrene gjennom det pistrete håret før hun sa: ”Jeg skal være kort. Regjeringen synes Melodi Grand Prix er alt for harry til å bli produsert. Så vi lar være å sende noen norske bidrag til finalen i årene som kommer.”

 

”Buuu” låt det fra folkemengden. Nå klikket det virkelig for dem. Noen begynte å kaste råtne agurker på Solberg, mens andre holdt seg til de gode gamle tomatene. Det hele endte med at sju vakter måtte frakte henne bort på grunn av opptøyene. I dette øyeblikket innså Jon hva som egentlig var i ferd med å skje; Det ble ingen MGP på flere år. Han kunne kjenne skuffelsen trenge seg lenger og lenger inn i sjelen. Da han var helt nedbrutt skjedde det noe uvanlig; Han så lyset i tunnelen. I løpet av 20 minutter var han kommet seg på beina igjen. Han reiste seg opp, gikk på talerstolen og sa med en mannskraftig stemme: ”Skal vi la disse sossefolka og pappaguttene få bestemme over livene våre? Skal de få ødelegge den lille gleden vi har her i livet? Hvis de synes jeg er harry så la dem synes det! Jeg vet at Melodi Grand Prix alltid vil ha en plass i mitt hjerte, og det kan ikke regjeringen endre på!” Folkemengden brøt ut i jubel og dette gav Jon enda mer inspirasjon. ”La oss gå til Stortinget! Vi skal sperre politikerne inne helt til regjeringen tyr til sunn fornuft!” Folkemengden ble nå helt fra seg av begeistring.

 

På Stortinget kunne politikerne se en rasende folkemengde, med Jon i spissen, storme imot dem. Men det var ikke mange av dem som innså alvoret. Karl I. Hagen var den eneste som klarte å lure seg unna. For en gangs lot han være å stikke nesen sin i andres saker. Han stakk i stedet av til leiligheten sin på sørkysten av Spania. Jon kjente et stikk i brystet da han ble løpt ned av denne sydenfareren i døråpningen. Han skjønte ikke at selveste Karl I. Hagen kunne stikke av fra en så viktig konflikt. Med en medbrakt ropert, som han hadde brukt som konferansier under toalettvaskernes årlige sommertreff på Sokna, ropte han: ”Vi har sperret dere inne! Dere slipper ikke ut før dere har opphevet anti-MGP-loven! Dere får verken vann eller mat før dere har tatt til sunn fornuft!”

 

Etter en time skjedde det noe. Bondevik stakk hodet ut av det øverste vinduet og sa med et snev av redsel i stemmen: ”Blir dere ferdig til søndag? For da skal jeg og kona på Molde kamp. Vær snill og skynd dere, det er veldig viktig.” Statsministeren virket veldig bekymret. ”Du vet hva du må gjøre, Kjell Magne!” ropte Jon. Plutselig ble Bondevik røsket inn gjennom vinduet. ”Hva er du driver med, Kjell Magne? Prater du med fienden? Er du på vårt parti eller?” Det lød høyrøstede stemmer innenfra kontoret.

 

Det gikk enda en time. Ingenting skjedde. Politikerne var like stae. Jon hadde derimot blitt veldig populær i løpet av disse to timene. NRK, Tv2, TV Norge, CNN, BBC, P1, P4 og Kanal 24 var bare noen kanaler som han hadde gitt intervjuer til. Mediene lurte fælt på hvorfor ikke politiet grep inn. I følge politiet selv var politisjefen på besøk hos sine svingerforeldre. Det var han som tok de viktige avgjørelsene og derfor var de maktesløse.

 

Etter fem timer skjedde det fortsatt ingenting. Nå begynte folk å bli utålmodige. Jon tok atter en gang fram roperten og gaulet: ”Hvis det ikke skjer noe i løpet av den neste halvtimen, vil vi storme bygningen og ta over makten!” Han var mektig lei av å vente, og tanken slo han flere ganger at han var i ferd med å gjøre et statskupp. Dette ville gi ham en plass i historiebøkene på linje med Peron, Mussolini, Saddam Hussein og så videre. Jon kunne gå fra å være toalettrenser til et viktig statsoverhode for et land. Mens han dagdrømte, kom det en mann bort til ham og sa: ”Nå er tiden inne for statskuppet”

 

Jon og noen bodybuildere hugget ned et svært tre. Så løftet de det opp og satte kursen mot Stortinget. De tok i fart og løp febrilsk imot inngangen. ”DUNK”, sa det. Hele døren ristet, men den åpnet seg ikke. De fortvilte politikerne hadde barrikadert døren. Jon måtte derfor finne en annen løsning. Han tok opp en stein og kastet den imot et vindu slik at det knuste. Deretter tok han fatt i beina, løp inn og åpnet døren for den sinte folkemengden.

 

Folkemengden stormet inn som noen gærninger. Dette førte til at alle politikerne flyktet fra bygningen i frykt. Jon fant fram til statsministerens kontor, satte seg i kontorstolen og begynte å dagdrømme om sine kommende dager som statsminister. Plutselig ble idyllen brutt. Plutselig var han omringet av politifolk. Plutselig hørte han de tunge ordene: ”Du er arrestert for statskupp”.

 

Anti-MGP-loven ble opphevet etter et år. Mange mener at dette skjedde fordi trøndere truet med å klippe av seg snurrebarten hvis ikke noe ble gjort. Toalettrensernes landsforbund la også inn en sterk klage i saken, men det er uvisst om denne ble vektlagt. Da Bondevik kom tilbake fra Molde krevde han å få stolen sin tilbake. Jon ble nå sendt til en fangeleir i indre Sibir. Toalettrensernes landsforbund jobbet iherdig for å renvaske ham, men det var ikke enkelt fordi han hadde oppført seg som en stinkende slask.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil