Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Samfunnsfag - eksamensnotater

Samfunnsfag - eksamensnotater

Notater til samfunnsfag 10. klasse pensum for late elever som ikke orker skrive selv.

Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
27.04.2005


Var det mulig at det kunne finnes olje og gass under den norske havbunnen? Høsten 1962 måtte norske myndigheter ta stilling til spørsmålet. Et ukjent amerikansk oljeselskap, Phillips Petroleum Co., ønsket å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. Norges statshøyhet over norsk kontinentalsokkel for utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster ble proklamert 31. mai 1963. Det ble slått fast at Staten var grunneier. Bare Kongen kunne gi tillatelse til leting og utvinning.

 

Den første letebrønnen på norsk sokkel

Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet "Ocean Traveler" ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, ca. 180 km sørvest for Stavanger. I løpet av 84 dager ble det boret ned til en dybde av 3.015 meter. Det ble ikke funnet spor av olje og gass. Prøvene som ble tatt underveis, viste at det fantes den type geologiske sedimentlag oljeleterne var på jakt etter.


 

Mars 1965 ble det inngått avtale om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet mellom Norge og Storbritannia. Samme år ble det inngått en tilsvarende avtale mellom Norge og Danmark. Det ble utformet et juridisk regelverk for oljeutvinning. Første konsesjonsrunde på norsk sokkel ble utlyst 13. april 1965. I august tildelte regjeringen 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til oljeselskaper eller grupper av selskaper. Utvinningstillatelsen ga oljeselskapene enerett til undersøkelse, boring og utvinning på et bestemt geografisk område for et gitt tidsrom.

 

Våren 1968 fant Phillips Petroleum gass og gasskondensat på blokk 7/11. Videre boring viste at Cod-funnet ikke var stort nok til lønnsom produksjon. Ingen fant olje det neste året heller. Sommeren 1969 begynte oljeselskapene å gi opp. Shell og Elf var i ferd med å trekke seg fra videre oljeleting i Norge. Phillips Petroleum hadde lyst til å gjøre det samme. Phillips Petroleum måtte uansett betale dyr leie for borefartøyet "Ocean Viking". Det ble derfor bestemt å bore en siste brønn på blokk 2/4. Boringen startet den 21. august 1969. Boret trengte etter få dager inn i en gasslomme. Olje og gass strømmet opp sammen med boreslammet. På grunn av risikoen for en ukontrollert utblåsing ble brønnen oppgitt og støpt igjen med sement fra topp til bunn. "Ocean Viking" ble flyttet en kilometer, og mannskapet startet på nytt. Den 25. oktober trengte boret inn i et oljereservoar.

 

Høststormer gjorde det vanskelig å gjennomføre produksjonstester. Under en storm i november måtte fartøyet rømme borestedet. Deler av mannskapet ble evakuert. Den 7. desember kunne "Ocean Viking" igjen fortsette med testingen. Da brønnen ble forlatt lille julaften i 1969, visste mange at det var gjort et gigantisk oljefunn.

 

Elefanten Ekofisk: I juni 1970 ble offentligheten kjent med at det var gjort et gigantisk oljefunn i Nordsjøen. Det var funnet en elefant. Dette er navnet oljeindustrien har på oljefunn hvor det kan utvinnes minst 500 millioner fat olje.Den årlige oljeproduksjonen fra Ekofisk ville bli dobbelt så stor som det innenlandske oljeforbruket. Norge ville i løpet av få år bli et oljeeksporterende land. Det hadde ingen drømt om. Nordsjøoljen ville gi landet store inntekter, men hva skulle pengene brukes til? I en stortingsmelding fra 1974 gikk regjeringen inn for et "kvalitativt bedre samfunn". Det skulle gjennomføres nye sosiale reformer. Bosettingen i distriktene skulle prioriteres. Kulturpolitiske formål skulle tilføres ressurser. En rekke tiltak ble gjennomført. I 1975 vedtok Stortinget en opptrappingsplan for jordbruket som skulle løfte bøndene opp på industriarbeiderlønn. Samtidig bidro Staten til lønnsvekst innen industrien. Oljepengene ble også brukt til å berge næringslivet gjennom den økonomiske krisen på 1970-tallet. Bedrifter i vanskeligheter fikk store lån og tilskudd fra myndighetene.

 

Oljen under norsk kontroll

Stortinget var i 1970-årene opptatt av å sikre nasjonal sjølråderett over oljeressursene. Virksomheten skulle fornorskes. Utenlandske oljeselskaper ble avspist med mindre eierandeler på sokkelen enn tidligere. De ble også presset til å hjelpe nye norske selskaper med å bygge opp oljekompetanse. Etter 1973 fikk Statoil minst 50 prosents eierandel i alle nye blokktildelinger.

 

Da "gullblokken" ble tildelt i 1978, var det rent norsk eierskap. Statoil ble operatør og fikk en eierandel på 85 prosent. Norsk Hydro fikk 9 prosent og Saga 5 prosent. Det ble gjort et større oljefunn, og feltet fikk navnet Gullfaks. Oljeproduksjonen kom i gang i 1986. Den største favoriseringen av norske oljeselskaper skjedde ved tildelingen av blokker i 4. konsesjonsrunde i 1979. I tillegg til harde økonomiske betingelser måtte de utenlandske selskapene forplikte seg til å overføre oljeteknologi og investere i forskning og utvikling i Norge.

 

Innenfor oljeindustrien finnes organisasjonen OPEC. Disse er med på å bestemme hvor mange fat olje hvert OPEC-land skal produsere. Bestemmer de seg for å sette ned produksjonen spretter oljeprisen til værs. Norge er ikke medlem i OPEC, men vi nyter godt av at OPEC setter ned produksjonen.

 

Under den kalde krigen var Norge på parti med USA gjennom NATO. Dette var en forsvarsorganisasjon mot Russland (Sovjet) og deres allierte. Etter 1945 hadde Norge sympati med både Sovjet og USA, men vi valgte å gå vestover med et forsvarssamarbeid. Et nordisk alternativ var også en mulighet, men da Sverige ikke kunne være med på å beskytte Jan Mayen og Nord-Norge ville ikke Norge dette selv om de fleste i regjerigen ville velge det nordiske alternativet. Gjennom NATO ville også Norge få tak i billigere våpen. I 1949 ble NATO medlemsskapet vedtatt i Stortinget og vi ble medlem.

 

Norden var delt i synet på NATO. Finland var redd for sin mektige nabo i øst, Sovjet. Sverige holdt seg nøytrale og ble ikke medlem. Danmark og Island tok det samme valget som Norge og ble medlemmer i NATO. Sverige har nok mer og mer gått over til å være på parti med USA.

 

En av de heftigste debatten i 1960- og 70-årene

I 1962 søkte Norge for første gang om medlemskap i EF (det samme som EU), men dette førte ikke frem. I 1970 søkte vi på nytt, men det ble også da et nei til EU. De som mente vi burde bli medlem mente dette fordi et tett samarbeid landene i Europa imellom ville sikre den økonomiske fremtid og motstanderne mente at et medlemsskap ville gjøre at distriktene ville bli avfolket og at Norge måtte gi fra seg noe av sitt selvstyre.

 

På 1990-tallet ble det satt i gang en ny EF-strid. Norge fikk en avtale med EF som kaltes EØS-avtalen. Dette var en økonomisk avtale med EU som sikret oss handel med EU-landene. I 1994 var det ny folkeavstemming om EU-medlemsskap. Norge fastholdt ved sitt nei med et nei flertall på 52,2 %. Kvinner var de som var sterkest i mot medlemsskap fordi de var redde for at likestillingen og velferdstaten skulle bli svekket.

 

Flernasjonale selskaper:

Flernasjonale, eller multinasjonale selskaper har virksomheter i flere land. De kan ha over 100 000 ansatte og selger for mer enn 1000 milliarder kroner hvert år. Denne summen er større enn mange lands samlede økonomi. På 1990-tallet skjedde 33 % av all handel mellom samme internasjonale konsern eller altså selv om varene krysset grenser var selger å kjøper eid av samme firma. De flernasjonale selskapene i verden er med på å bygge broer mellom forskjellige kulturer. Gjennom merkevarer som selges overalt i verden. Et eksempel på dette er Coca-Cola. Coca-Cola selges i alle verdens land og er verdens mest kjente merkevare.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil