Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Innsamling

Innsamling

3. plass i krimkonkurransen 1999 arrangert av de tre største skolesidene.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
27.05.2000
Tema
Drap


Ergrelse seg inn i henne mer og mer etterhvert som bilen nektet å fortsette gang på gang. Det var bare å konstatere, hun sto her ved en øde vei langt fra sivilisasjon, og vintervinden rufset godt utenfor. Anita Kristensen gav den rekapitulerte bilen et siste slag i rattet, mest av oppgitthet. Hun hadde ikke truffet en annen bil på aldri så lenge, men nytt håp skjøt opp i henne da hun fikk øye på en rød bygning lenger fremme. Hun hadde ikke lagt merke til den før nå, og den håpløse situasjonen snudde i en mildere retning. Hun var av den konservative typen uten mobiltelefon, noe hun angret bittert på nå, men det kunne nok gå bra likevel. Eventuelle mobiltelefoner ville sikkert ikke ha fått inn noe signal langt her ute, uansett. Hun gikk ut av bile, ble møtt av Kong Vinter i et voldsomt favntak, før hun låste bilen og satte i gang å gå mot den rødmalte gården. Den var vel knapt en kilometer borte, og hun var rimelig frossen da hun kom fram. Hun hadde en passe vindtett jakke, men verken noe på ørene eller hendene. Hun håpet på snille folk da hun ringte på.


 

Mannen som åpnet så iallfall ikke så avskrekkende ut. Fyldig skjegg, han så ganske gammel ut, men slitt var vel et bedre ord. Kledd i flanels-skjorte og olabukse, han spurte hva det var.

 

‘Bilen min stoppet der borte,’ sa hun og pekte der hun kom fra. ‘Jeg ville være svært takknemlig om jeg kunne få låne en telefon.’ Hun gav de søte øynene igjen, og mannen åpnet døren mer og lot henne få komme inn. Anita var glad for å komme inn i varmen, vinden og temperaturen der ute var ufyselig. Blå himmel og et stille lag med snø over jordene, med rundt -15 grader, antok hun. Mannen halvveis pekte og halvveis mumlet hvor telefonen var. Hun gløttet bort på en annen mann, tydelig yngre, men vel så godt passet til en gård som denne, ikledd ganske likt som den eldre mannen som hadde sluppet henne inn, og han hadde et noe skummelt fjes. Hun la også merke til en tredje i et annet rom, av en noe annen karakter. Et typisk bymenneske i jeans og silkeskjorte. Han leste i en avis.

 

Telefonen sto på veggen i kjøkkenet, og hun gikk rett bort til den. Den skjeggete mannen hadde forlatt henne, merket hun, men hun festet seg ikke ved det. Hun tok røret og forberedte nummeret til Falken, men fant summetonen manglende. Hun tok røret litt fra øret som om det var et fremmed objekt, og hun la det stille tilbake på plass. Hun snudde seg sakte, og hun så at han yngre mannen med det skumle ansiktet var kommet inn.

 

‘Telefonen virker…’

 

Halsen hennes snørte seg sammen og kuttet setningen tvert over. I mannens høyre hånd var en voksen kjøttkniv, og han kom sakte men sikkert nærmere. Anita rygget, traff bare veggen, og fant at alle musklene hadde stoppet. De nektet å få fart på seg, å løpe.

 

Hans bevegelse var dødelig rask, og hun følte det kalde stålet snidde halsen hennes. Smerten var ikke stor, men følelsen som straks fulgte av varm væske som strømmet ut var mye verre og vemmeligere. Hun gispet etter luft men fikk ingen, og lungene startet å brenne. Hun tok seg til halsen, men fikk bare fingrene tilgriset. Synet minket, hun begynte å se svart, hjernen begynte å mangle oksygen. Musklene ville absolutt ikke være med på noe, de bare lå rundt henne som dødt kjøtt, og beina gav etter. Hun kollapset, og synet forsvant helt, men det siste hun så var skoene til sin banemann som kom enda litt nærmere, men deretter var det ikke noe mer.

 

Mannen, hvis navn var Haakon Brattli, gav den døende kvinnen et lite smil mens han ventet på at livet skulle renne ut av henne. Han brydde seg ikke om hun var helt død da han løftet henne opp og gikk gjennom den tomme stua og over til et naboværelse. Der var det et meget tungt stålbord, og de to andre mennene var også der. Mannen fra byen hadde skiftet over til en hvit frakk og hansker, og Haakon skyndte seg med å bære den livløse unge kvinnen til bordet, hvor han slapp henne ned.

 

‘Haakon, ring doktoren,’ sa by-mannen, og Haakon gikk videre en kommode og grep tak i en mobiltelefon. By-mannen gikk også bort til den samme kommoden, tok ut den øverste skuffen og bar den bort til stålbordet. Han rotet litt rundt nede i alle stål-instumentene før han grep tak i en kirurg-saks og lente seg over kvinnen. Mannen med skjegg var alt opptatt med å ta av henne klærne, og mannen som nå så mest ut som en hjemme-kirurg følte kun et snev av seksuell lyst av hennes nakne kropp. Hun var visst en nydelig kvinne, midt i 20-årene, en av de myte-omspunnete blondinene.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil