Sigbjørn Obstfelder ble født i 1866, og han vokste opp i en stor søskenflokk. Livet hans var preget av ensomhet. Han fikk ingen barn, og han ble heller aldri gift. Ensomheten i livet hans var noe som gikk igjen i flere av hans tekster. Han døde bare 34 år gammel i 1900.
Diktet ”Jeg ser” kom ut i 1893 og er hentet fra diktsamlingen ”Digte”. Dette diktet er Sigblørn Obstfelders mest kjente og kanskje viktigste verk. ”Jeg ser” er hentet fra nyromantikken som gikk i fra ca 1890 til unionsoppløsningen i 1905.
I diktet ”Jeg ser” følger vi blikket og tankene til fortelleren. Blikket begynner høyt oppe på himmelen, og det senkes sakte i mot bakken. På blikkets vei observeres ting som skjer. Diktet begynner med lys, varme og positivitet, men etterhvert som blikket senkes, forsvinner dette, og mørket og negativiteten kommer klarere og klarere frem.
Diktet inneholder ni strofer, der av der av tre strofer som bare er på en verselinje. De syv første strofene følger et fast mønster, men de to siste bryter med resten. Første, fjerde og syvende strofe er alle bygd opp likt. De inneholder tre verselinjer hver, og alle verslinjene begynner med: ”Jeg ser på”. Disse tre stofene er altså fortellerens observasjoner. Andre og femte strofe inneholder begge to verselinjer. Verselinjene i disse to strofene begynner med: ” Dette er altså”. Disse to strofene beskriver fortellerens tanker etterhvert som blikket senkes. Tredje, sjette og åttende strofe består av bare en verselinje. De har ingen fellestrekk i setningens oppbygning, men alle tre forteller om noe konkret som skjer. Siste strofe bryter helt med resten av diktet. Denne strofen består består av tre verselinjer som på en måte er konklusjonen av fortellerens tanker og observasjoner.