Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Øyne som ser

Øyne som ser

Denne novellen finner sted på slutten av 1700-tallet ved stiftelsen av Det Norske Selskab, som bestod av de mest intelligente norske studentene i København.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.03.2005


”Din feige lurendreier!” Jonas Rein satte ned punsjglasset så hardt at halve den sterke blandingen skvatt ut. Utbruddet vekket ikke stor interesse. For alle i Madam Juels kaffehus var ikke dette hans første. Den rustbrune væsken løp over langbordet og stupte ned på noen blankpolerte skinnsko. Skoene tilhørte Peter Frimann, en pålitelig og god venn. Dersom en lever i fortiden, riktignok. Helt fra de var små hadde Jonas og Peter utgjort et brorskap av frihet. Friheten omfattet alt en ikke burde gjøre, men ønsket å gjøre. Denne friheten holdt seg lenge i Jonas’ sinn, men tiden er ikke nådig mot alle. En uheldig hendelse skulle snu dette vennskapet på hodet.

 

Det var nå tjue år siden den natten Jonas hadde stirret inn i de klare, blå øynene til Peter for siste gang. Siden da satt Jonas på den samme enden av det samme langbordet i det samme kaffehuset hver eneste kveld. Dette var det eneste stedet han virkelig følte seg hjemme, for her rådet friheten. Han kunne sitte og høre på alle de berusede mennenes dikt og vitser og minnes den tiden da det var han som stod og opplyste andre unge intelligente menn om friheten, uavhengigheten og litteraturen. Selv om alt frembrakte minner om hans gamle vennskap, så raskt revet i stykker av Peters ville, tankeløse side. Jonas husket godt det han så den natten. Det satt klistret til hukommelsen hans som en parasitt på en ensom hund. Hunden løp, hoppet og rullet rundt, men parasitten ville aldri slippe taket. Hvordan kunne Peter gjøre dette mot sin beste venn? Og Camilla, hans kjære Camilla. Alltid så vennlig og god, men aldri fullstendig lykkelig. Jonas elsket henne over alt, men kjærligheten hennes var visst tilegnet en helt annen. I hans hjerte sang en nattergal alltid så trist på samme sang, og under grenen den hvilte på var et troll som i sitt stille sinn ventet på å få spise den opp. Men nattergalen forlot aldri grenen og trollet forble ventende.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil