Vi ankom bygningen vi så mange ganger tidligere hadde hørt om i 10-tida. "Kom igjen!" kommanderte lærer’n, og vi toga inn de tunge dørene i et eneste kaos. Røyker måtte stumpes, og mistenkelige ryggsekker ble beslaglagt. Det var helt tydelig at styrelsen på Nationalgalleriet hadde lært en og annen ting i det siste. Rundt oss var Securitas-vakter, som holdt oss under konstant oppsyn. En bevegelse som stridet mot klare museum-normer, og du var garantert å få tilsnakkelse og en egen vakt på nakken resten av rundgangen i de store og hisoriske gangene blant enorme malerier av Christian Krogh og Edvard Munch.
Etter at klokkeslett var annonsert og advarsler gitt, begynte vi vår
lille rundreise i et stort stykke norsk historie. Det første som møtte oss,
var en stor statue fra Antikken. En slags "wow-følelse" fikk vel de fleste
som ikke hadde vært der før. Men dette var jo ikke engang begynnelsen.
Videre opp trappa fikk vi øye på de første bildene. Jeg kjente straks
hvordan følelsen jeg nettopp hadde hatt da jeg hadde møtt statuen fra
Antikken, blusset opp igjen. Jeg hadde virkelig gått glipp av noe da jeg sa
ifra meg sjansen jeg fikk ifjor da jeg ble spurt om en tur på "Galleriet".
Maleriene hang der på rekke og rad som perler på en snor. Vi noterte heftig på arkene våre som vi hadde fått utgitt, slik at turen også skulle få et lærerikt preg. Mesterverkene var merket med både kunstner, tittel og årstall, noe som gjorde at maleriene ikke bare var fascinerende, men også interesante da vi kunne kjenne igjen malerier og malere vi hadde hørt så mye om de siste årene. Vi så malerier av Picasso, Léger, Munch, Krogh, Monet, Renoir, van Gogh for å nevne noen av de viktigste. Pluss en hel del skulpturer av Vigeland og de dyktige grekerne. Og for å ikke glemme alle de mer eller mindre glemte håndtegingene som oppe i tredje etasje.
Og det var i grunn da marerittet skjedde. Akkurat idét jeg entret en ny avdeling med tegninger som var mer eller mindre tom for kunnskapsjagende elever, låt det plutselig en sinnsyk pipelyd og hjertet havnet nesten i halsen. Mot meg kom det styrtende vakt, med walkie-talkien limt til øret. Jeg følte en slags indre frykt, og jeg kjente hvordan jeg hadde lyst til å krype bak et lerrett. Men da jeg trodde jeg skulle få en diger tilrettelegelse og fy og skam, føk han forbi meg i en grådig fart og overså meg helt. Fikk et nok et minne for livet, og konkluderte med at det måtte ha vært en av barneskole-klassene som også var på historisk vandring.
Etter en stund ble vi mer eller mindre lei av alle inntrykkene som i et sett strømmet på, og hele gruppa ble mer og mer anspent etter selveste høydepunktet ved hele turen, nemlig Skrik, av vår alles Edvard som vi kjente så godt fra Stabburet-reklamene på TV og tyveri-hysteriet i mediene. Og etter at vi trodde vi hadde vært igjennom det meste, var det i alle fall for meg en desperat følelse etter å få se Skrik. Var Skrik borte nå igjen? Men neida. Vi kom oss ned i første etasje, og kom inn i en fløy vi ikke hadde vært før. Her yret det av folk og personell, og det var som om Skriket lå i luften. Og der var det! Og jeg vil si det var en eneste stor skuffelse. Det bare hang der blant de andre, støvete, og ikke noe spesiellt i det hele tatt. Det som skuffet mest var kansje størrelsen, det faktisk blant de minste i hele galleriet. Men like bortenfor hang "Madonna", noe jeg fant mye mer interesant, og tenkte av en eller annen grunn på "Állo állo", tv-serien som i disse dager herjer på de fleste nordmenns skjermer.
Da fant vi ut at klokka hadde gått imponerende raskt, og at beina var rimelig ømme, så vi avsluttet med det rundturen. Og får å sitere Jan-Erik Vold fra NSB-reklamen; "Og så var turen omme".
Postum Scriptum: Mulig at lengden var noe lenger enn forventet, men jeg må hilse og si at Nasjonalgalleriet inspirerer!