Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Det siste øyeblikk

Det siste øyeblikk

Tittelen sier vel sitt.. Alt foregår på et fly på vei til Sør-Norge.

Karakter: 5 (10. klasse)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
02.03.2005
Tema
Ulykker


Jeg kunne ikke fatte det. Hvorfor vårt fly? Hvorfor akkurat vårt? Jeg kjente raseriet koke og panikken gripe meg. Fantes det en Gud kunne han søren meg få vise seg nå!

 

En av flyvertinnene hadde nettopp sagt at vi måtte nødlande, men de var ikke sikre på når og hvor, bare at det måtte skje fort. Vi ble bedt om å spenne flybeltene og sitte i ro og ikke få panikk. Hvordan i huleste skulle man klare å ikke få panikk?? Det var jo umulig i dette øyeblikket! Det triste grå flyet som en gang hadde vart et hyggelig fly, hadde fått problemer og var ikke akkurat fullt så koselig lenger. Det var ikke noe morsomt å fly lenger. Jeg ønsket meg vekk fra all uroen på flyet. Kunne vi ikke bare hoppe ut, så var vi ferdige med det?! Vi kom vel til å dø uansett? På null komma niks hadde smilene til alle voksne og barn som skulle på sommerferie blitt borte..

 

Jeg kjente jeg begynte å bli litt sulten siden vi ikke hadde fått noe mat, men jeg hadde jo brusen min som jeg kjøpte før jeg gikk om bord. Jeg tok en slurk og puttet brusen ned i lommen med informasjon i setet foran meg. Foran meg satt en mann med kona og datteren sin. Datteren på rundt 3-4 år sov. Det var vel egentlig greit.. Hun hadde skreket sånn da vi satte oss på flyet, så tenk over hvordan det hadde vært hvis hun hadde vært våken og sett alle de redde og likbleke menneskene rundt seg.


 

Jeg stengte alt ute, la ned seteryggen som egentlig ikke er så deilig å sove på, lukket øynene og tenkte tilbake på den siste kvelden med de aller beste vennene mine. Vi hadde vært hjemme hos Helle og sett på film, spist godteri, pratet, vært våken hele natten og hatt det kjempegøy. Karen, Cecilie, Trond, Truls, Amalie og Peter. Og Helle og meg da selvfølgelig! Jeg fortalte dem hvor mye jeg kom til å savne dem, vi skulle være borte i 2 uker hos verdens kjedeligste familie, nemlig mammas venninne, Kjerstin.

 

Plutselig grep det meg at jeg satt på et fly og holdt på å dø. Jeg ville skrive et slags lite brev til vennene mine og fortelle dem hvor glad jeg var i dem. At jeg ikke ville forlate dem på denne måten. Å dø før jeg fylte 18 var noe jeg i hvert fall ikke hadde lyst til! Jeg fikk ikke oppleve hvordan det var å gjøre ferdig ungdomsskolen, ikke fikk jeg tatt mopedlappen, jeg fikk ikke kjørt bil og jeg fikk heller ikke dratt på noen bra fester. Jeg skulle bare levd livet. Jeg tenkte på det jeg hadde lest en gang: ”Lev livet, du overlever ikke allikevel”. Hvorfor gjorde jeg bare ikke det?

 

Jeg kjente tårene presse på da jeg så bort på mamma på den andre siden av midtgangen. Mamma.. Pappa.. Jeg kunne bare ikke fatte det! Broren min satt ved siden av meg. Han var ett år eldre, hadde mørkt hår som glinset når han fikk lys på det jeg syntes, var et litt eggeformet hode. Jeg pleide å erte han for det. Han pleide ikke akkurat å bli glad, og vi hadde våre krangler. Men vi pleide å bli venner igjen. Jeg kjente en hånd på den kalde høyre hånda mi.. Det var Stians. ”Unnskyld” sa han – “for alle gangene vi har kranglet. Unnskyld”. ”Unnskyld” sa jeg og ga han en klem. Han virket klam i hånda jeg klemte så hardt jeg kunne. Han visket inn i øret mitt at han var glad i meg. Jeg tror aldri jeg har blitt så glad i broren min som nå.

Jeg snudde meg mot mamma og pappa for et lite øyeblikk. De bare satt der. Likbleke. Det så ut som om de hadde dødd allerede. Jeg ville gråte.

 

Så begynte jeg å tenke tilbake til skolen. 10. klasse.. Vi både gledet og gruet oss alle sammen til å gå ut av 10. Endelig ferdig med stresset fra ungdomsskolen. Videregående neste! Gå videre i livet liksom. Hvem drømmer om å miste og gå videre? Selv om det er vanskelig på skolen, så er det vel ingen som vil dø på grunn av det. I hvert fall ikke på denne måten!

 

Jeg så ned på den brukne armen min. Alle vennene mine hadde skrevet på den. Den hvite gipsen var ikke så veldig hvit lenger. Den var fylt med røde og rosa hjerter og masse dikt og hilsener. Karen med det korte røde håret som alltid var stilig. Denne jenta kjørte sin egen stil. Alle misunte henne for det.

 

Cecilie som hadde en latter som smitter over på alle. Yndlingsfargen hennes var blå, så hun pleide omtrent alltid å ha minst ett blått plagg på seg. Det kledde det blonde halvlange håret hennes. Truls, Helle, Trond, Peter og Helle.. Alle var ubeskrivelige! Og nå skulle jeg dø fra dem. Jeg var så glad i dem. Jeg begynte å gråte.

 

Jeg begynte plutselig å se for meg min egen begravelse. Tenk å se for deg din egen begravelse mens du sitter og venter på å dø. Gråtende venner, andre skolekamerater. Blomster, kranser.. Det kom enda flere tårer. Selv hadde jeg aldri vært i en begravelse. I en alder av 15 år hadde jeg sluppet det mange andre hadde vært igjennom. Alle besteforeldrene mine lever ennå, og det var jeg utrolig glad for. Man blir jo trist med en gang man setter seg ned i kirka.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil