La meg fortelle litt om meg selv. Mitt navn er Henrik Ibsen. Jeg er født i det attende århundret, nærmere bestemt 20. mars 1828. Min far var da en velstående kjøpmann i Skien by. Da jeg var åtte år gammel, mistet min far hele sin formue, og etter konfirmasjonen måtte jeg ut i arbeid. Jeg ble sendt til Grimstad, der jeg i seks år jobbet som lærergutt i et apotek. På denne tida var jeg så fattig at jeg ikke hadde råd til klær, og min konfirmasjonsdress ble jo temmelig slitt etter hvert. Jeg kan huske at jeg om kveldene pleide å sitte på rommet mitt å lese til artium. Samtidig som det, begynte jeg å skrive. Catilina ble mitt første skuespill, og var ferdig i 1850.
Samme år dro jeg til hovedstaden, som den gang het Christiania, for å ta artium. Jeg var da en periode student ved Heltbergs ”studentfabrikk,” som han selv kalte det, hvor jeg traff flere som senere skulle bli store navn innen norsk litteratur. Blant annet Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Kielland. Jeg var også på denne tiden svært fattig, og store deler av Catilina måtte selges som innpakningspapir for en billig penge. Men jeg ble raskt med i det litterære miljøet i Christiania, og ble blant annet skribent i et tidsskrift.
I 1851, fikk jeg et tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved det nye Bergens norske Theater, og de årene jeg jobbet der, ble svært viktige for meg. Jeg lærte svært mye om teatret, og fikk hvert år satt opp et nytt stykke. Jeg ble også kjent med Susannah Thoresen, en venninne av Caroline Reimers, Bjørnsons hustru, Som jeg giftet meg med i 1858.
Men i 1857 var jeg tilbake i Christiania for å jobbe som artistisk direktør ved Christiania norske Theater. Årene 1857 til 1864, ble noen av de verste årene jeg har opplevd. Økonomien til teatret var dårlig, og i 1862 gikk det konkurs. Jeg møtte også motstand i forbindelse med skuespillene mine, noe jeg ærlig skal innrømme at gjorde meg bitter overfor det norske samfunnet, som jeg synes er veldig trangsynt. Og med det mener jeg at de var meget ensidige. Ting var slik de burde være, og noe annet skulle ikke nevnes.
Høsten 1863 fikk jeg et reisestipend av regjeringen, og året etter dro jeg sydover. Bortsett fra et par kortere besøk, kom jeg ikke tilbake før det var gått 27 år. Mesteparten av denne tiden bodde jeg i Italia og Tyskland, og det var her jeg skrev de fleste skuespillene som har gjort meg til Norges største forfatter. Først kom Brand i året 1866, og Peer Gynt kom året etter. Disse to verkene gjorde meg vel til Skandinavias mest kjente forfatter!
I det herrens år 1871, ga jeg ut diktsamlingen Digte, som også ble den eneste, siden jeg likte å skrive dramatikk. Mitt forfatterskap kan deles i to: Historiske dramaer og samfunnsdramaer. I 1873 kom mitt siste historiske drama: Keiser og Galileer. På denne tiden var jeg svært opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet, særlig virksomheten til Georg Brandes. Dette ble av stor betydning for resten av skuespillene jeg skrev, og det første samfunnsdramaet mitt var Samfundets støtter i 1877.
Samfunnsdramaene jeg skrev, foregår i nåtiden, altså da jeg skrev dem. Det er blant disse du finner skuespillene som gjør mitt navn til et verdenskjent navn innen litteratur. I rekkefølge gav jeg ut stykker som Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler. Du kan godt si at temaet for mine stykker i denne perioden er menneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.
Jeg regnes også som å være den første som innførte en tilbakelent teknikk i skuespillene. Dette kan bli litt komplisert å forklare, men jeg brukte titteskapteknikken, der scenen var en stue, der den fjerde veggen var borte, slik at skuespillene går inn i en tilsynelatende idyllisk familiesituasjon, der konfliktene rulles opp gjennom samtaler med eller om personer man har kjent fortiden.
I 1891 flyttet jeg tilbake til Christiania, og hadde daglige spaserturer til Grand Café, der jeg pleide å skrive. Det fortsatte jeg med fram til i 1899, da Når vi døde vaagner ble oppført.
Nå ligger jeg i min seng, og er svært trett. Jeg vet ikke om mitt liv vil stoppe her, eller fortsette med den suksess jeg har hatt, men som en åttien år gammel mann, som har opplevd mye med- og motgang, har jeg nå gjort mitt i denne verden.