Diktet ”Louis Armstrong” av Hans Børli er hentet fra samlingen Ved Bålet fra 1962. Tittelen, ”Louis Armstrong”, gir oss en direkte formaning om at dette diktet kan ha noe med jazz å gjøre. Jazz særpreges av en alvorlig undertone, og dette gjenspeiles i diktet. I diktet møter vi en utenforstående person som betrakter Louis Armstrong under en jazzopptreden. Diktet viser oss at det er mulig å gjøre opprør uten å hate. Det alvorlige og tragiske Louis Armstrong formidler blir fremført på en fredfull måte.
I den første strofen blir Louis Armstrong sitt utseende karakterisert av den utenforstående personen som representerer ”jeg - et” i diktet. I den neste strofen henvender han seg direkte til Armstrong via et retorisk spørsmål. Her beskrives også publikum, og vi får innsikt i det alvorlige temaet. I den siste strofen viser ”jeg - et” i diktet en følelse av skam. Han henvender seg til Armstrong i en mer fortvilet og oppgitt tone enn i det første avsnittet. Her søker han et svar.
Diktet er delt inn i fire uregelmessige strofer uten fast rimmønster eller taktfast rytme. Dette er karakteristisk for modernistisk diktning. Forfatteren har bevist valgt et fritt oppsett da dette også særpreger jazzen som musikkstil. Dette medvirker til at vi settes bedre inn i stemningen. I diktet finner vi et sitat fra en sang av Louis Armstrong. Mellom første og andre strofe finner vi verselinjen ”Nobody knows”. Mellom andre og tredje finner vi verselinjen ”the trouble I`ve seen. Den siste verselinjen i diktet består kun av ett ord, ”Mississippi”. Mississippi er en elv som ofte forbindes med sørstatene i USA. Dette gir leseren assosiasjoner til den tidligere rasediskrimineringen og slavehandelen som fant sted her.
Det er brukt mange språklige bilder i teksten. Det første bildet finner vi i andre og tredje verselinje. ”Ansikt som hjulspor på sletten/som muld og morild”. Her er det brukt sammenligning for å beskrive Armstrong sitt ansikt. Jeg tolker ”hjulspor” som rynker. ”Muld” skal få frem at han er farget. Morild er plankton som glinser i vannoverflaten, og viser til svetteperlene i ansiktet hans. Videre finner vi setningen: ”Alltid/ raser solstormen/ i dine lungers kløftede tre”. Jeg tolker solstormen som en betegnelse på Armstrong sin hengivenhet til musikken. Deretter blir det brukt metafor når lungene blir skildret som et kløftet tre. ”Alltid/flyr en ravn på duevinger/fra din søndersungne strupe” avslutter den første strofen. Både ravn og due er symboler som ofte blir brukt for henholdsvis død og fred. Jeg mener ravnen her symboliserer det alvorlige temaet i stykket som fremføres. ”Duevinger” symboliserer den rolige melodien og den fredfulle fremtoningen Armstrong viser. ”Ravn” og ”duevinger” kan også sees på som motsetninger. ”Din søndersungne strupe” beskriver Armstrong sin stemme, hes og grov.
I andre strofe blir budskapet kjent for leseren. Overgangen er skarp fra første til andre strofe. ”Stemmen” i diktet går over fra å skildre Armstrong, til å henvende seg direkte via et retorisk spørsmål. ”Ser du alle de hvite hendene, Satchmo? De klapper”. Både spørsmålet og svaret er tanker. Satchmo er Armstrong sitt mest brukte kallenavn. I det tredje verset kommer budskapet klart frem. ”Hender som slo, hender som hengte, hender som splittet et mildt, groende mørke med hatets brennende kors.” Her er det brukt gjentakelser for å forsterke temaet. Vi skjønner nå at diktet handler om de hvites diskriminering, tortur og henrettelse mot de fargede. Femte vers i andre strofe, ”Hatets brennende kors”, gir oss direkte assosiasjoner til Ku Klux Klan. Neste vers, ”Nå klapper de” fører til at vi setter oss bedre inn i selve situasjonen. Jeg ser for meg ”jeg - et” som en blant publikum. I andre del i verselinje åtte går ”jeg - et” tilbake til å karakterisere Armstrong, ”Svetten pipler, brystet/hiver”. Vi skjønner at stykket krever mye psykisk styrke av Armstrong. Dette ser vi ut ifra karakteristikken, og ut i fra de opplysningene vi har fått rundt temaet som formidles. På slutten av andre strofe får vi et nytt språklig bilde. ”En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg. Som gråten i en strupe”. Jeg tolker solen som symbol på følelsene Armstrong har, men som ikke ”jeg – et” i diktet kan kjenne. Følelsen ”sitter fast i trompetens skinnende svelg”. Dette sitatet blir så sammenlignet med ”gråten i en strupe”. Å kjenne gråten i strupen kan føles, selve følelsen kan ikke overføres til en som ikke har opplevd bakgrunnen for sorgen. Den kjenner kun de som er rammet av sorgen.