Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Snøkrystall

Snøkrystall

Handler om ei jente som har skilte foreldre.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
16.02.2005
Tema
Familie


Mina lå ute i snøen og lagde snøengler. Hun hadde ligget der i over en time og nå var hun gjennomvåt og iskald. Men Mina visste jo godt at man ble kald og våt av å ligge i snøen. Det var faktisk nettopp derfor hun lå der. Hun skulle fryse til is før moren kom hjem fra jobb. Og når hun først var fryst til is ville hun aldri mer gjøre det igjen, for det var virkelig iskaldt. Men Minas tålmodighet hang i en tynn tråd. Det hadde gått veldig lang tid, og alt hun hadde oppnådd var at hun var våt og kald.

 

Hun så opp på himmelen. Den var full av skyer som beveget seg fort. Resten av himmelen var blå, og solen var bak en sky. Noen fugler fløy høyt der oppe og skuet ned på det som foregikk under dem. Tenk om man bare kunne vært en fugl som kunne fly, fly langt bort fra alt som het følelser og tanker. Vel, ingen visste vel helt om fugler hadde tanker, men det hørtes fint ut å kunne fly vekk fra følelsene.

 

Mina reiste seg opp og børstet bort snøen. Hun ristet på hodet slik at det mørket, korte håret ble fritt for snø. Den fine munnen som Mina var så stolt av var blå, og den rette nesen hennes var rød. Hun gikk langsomt opp mot huset. Mina og moren bodde i andre etasje i det store huset som lå ved parken. Under dem bodde det en snill gammel enkemann som het Oskar. Oskar og Mina var gode venner og pratet om det meste. Mina likte Oskar. Han var grei og var til å stole på. Han gikk ikke og fortalte moren om det som Mina fortalte ham. Og for det var hun takknemlig.


 

Mina lukket opp døren og gikk inn i den kalde gangen. Inne hos Oskar lyste det, men Mina gikk videre opp trappen og inn i deres egen leilighet. Det luktet sterkt av maling og av sagspon. Det var en veldig koselig leilighet, men veldig liten. Det var et lite kjøkken, en liten stue og to soverom, samt et bad. Stuen som Mina nå befant seg i var nymalt og kremfarget. Det var ingen møbler i rommet, så Mina gikk videre inn i leiligheten.

 

Kjøkkenet var også nyoppusset. Det var blitt malt hvitt, skapene var i bjørk og benkene var marmorfarget. Det var et koselig kjøkken, og Mina visste at moren elsket det. Men Mina ble ikke så blid over tingene hun så.

 

På benken sto oppvasken fra frokosten, det lå et par aviser på bordet og et glemt brødstykke lå på brødfjøla. Mina sukket. Hun måtte visst rydde opp før moren kom hjem, noe hun ikke så frem til.

 

Men hun ville dusje først. Hun var iskald og de våte klærne klistret seg inntil kroppen hennes. Hun gikk inn på badet og vrengte av seg klærne, før hun skrudde på dusjen og steg inn. Hun lukket øynene og lot det varme vannet fosse over henne, varme henne. Ting som hadde skjedd mimret i tankene hennes. Hun hadde endelig tatt mot til seg og spurt Mikael om han ville være sammen med henne. Mina ble nesten svimmel da hun tenkte på det. Han hadde nemlig stirret målløs på henne og gått. Han hadde latt henne stå igjen som en idiot, med et følelsesmessig kaos. Var hun ikke god nok for ham? Var hun ikke pen nok, var hun ikke morsom eller gøyal å være sammen med?

 

Mina begynte å få følelsen i bena igjen. Hun såpet inn håret og skylte det. Så skrudde hun av kranen og tok det største håndkleet hun kunne finne. Akkurat idet hun var ferdig med å kle på seg hørte hun moren i døren. Hun gikk ut på kjøkkenet og så på moren. Moren var en slank, høy kvinne i begynnelsen av 30-årene. Det korte, lyse håret og de blå øynene hennes gjorde henne yngre enn hun var, og de høye kinnbena fremhevet de myke linjene i ansiktet. Moren hadde vært så blid, så glad og så lykkelig. Nå var moren ikke blid, glad eller lykkelig. Hun var trist, såret og ulykkelig. Mina gjorde alt hun kunne for henne, samtidig som hun kjempet sin egen krig mot følelsene som var på nippet til å overvelde henne.

 

Før øyeblikket sto moren i den røde kåpen sin og stirret på Mina.

 

- Hei. Jeg skal rydde, jeg lover. Sa Mina og så seg rundt.

- Det gjør ikke noe, jeg kan gjøre det selv. Har du dusjet?

- Ja, svarte Mina.

Hun gikk ut på badet igjen og ryddet opp etter seg. Når hun kom ut på kjøkkenet igjen sa moren;

- I kveld kommer onkel Odd og setter på plass møblene. Det blir fint, blir det ikke?

- Jo… Kommer tante Nina også?

- Nei… Vil du ha mat?

 

Mina nikket. Det fristet med ostesmørbrød nå. De hadde alltid det på onsdagene og det var godt. Mina gikk inn på det blå rommet sitt og satte seg ned på sengen. Hun så seg rundt. På gulvet lå det strødd bukser og gensere i alle farger og på nattbordet sto familiebildet. Bildet som ble tatt for to år siden da faren fremdeles bodde hos dem. Det virket som evigheter syntes Mina. Det var faktisk bare gått fire måneder siden skilsmissen, men det virket som fire år. På bildet sto faren med armen rundt moren og Mina sto foran dem. Det hadde blitt tatt i Sverige da de hadde vært på hytta. Men den tiden var forbi. Hun sukket og skrudde på cd – spilleren. Hun nynnet i takt med musikken da hun hørte moren rope. Hun reiste seg, skrudde av cd – spilleren og gikk ut på kjøkkenet. Moren satte akkurat gryten ned på bordet.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil