Tiden er en rar ting. Tiden er der, man merker den. Allikevel, så er ikke tiden der, man kan ikke se den. Kan ikke lukte den. Kan heller ikke ta på den eller høre den. Allikevel merker alle at tiden eksisterer. Om det er tiden som gjør ting med oss, og ikke vi som gjør det mot oss selv. For eksisterer tiden? Eller er den stillestående; slik at det er vi som flytter på oss? Jeg tror neppe det er noen filosofer opp igjennom tidene som ikke har tenkt på tiden.For den dominerer livet vårt, det er den som gjør livet så spesielt.
Hvor vidt tiden kommer, eller går, er visst vanskelig for mange å avgjøre. Jeg, megselv, tror egentlig at den kommer til oss. Den kommer til oss, og det er opp til oss hva vi skal gjøre med den tiden som er gitt til oss, opp til oss hvordan vi kan utnytte tiden, og ikke omvendt. Men alt som kommer, det må jo gå. Ta for eksempel når vi blir født. Da får vi jo tiden til gave. Tiden, sammens med livet. Og tiden og livet, de henger hakk i hel. Jo lengre tid det går, jo eldre blir livet vårt. Vi velger alle å utnytte tiden vi har fått, på forskjellige måter, akkurat slik vi føler det er best for oss. Så kommer man til det punktet, da tiden blir tatt fra oss. Og uten tiden, da er livet også borte.