I 1994 presterte Gro Harlem Brundtland å si at det var typisk norsk å være god.
Vel… Dette kan diskuteres, kan det ikke? Jeg må si at jeg har aldri følt meg noe bedre fordi jeg er norsk, men nå er jo ikke jeg fullblods norsk engang da, så jeg har vel kanskje ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg er vel kanskje bare misunnelig jeg. Jeg mener nemlig å si at jeg har hørt noe lignende av dette uttrykket før. Helt ærlig talt tror jeg at Brundtland må ha vært i beruset tilstand eller i veldig godt humør i det disse ordene ramlet ut av brødsaksa hennes. Hun er sikkert en ålreit person. Det har nok ikke så mye med hun som person å gjøre, eller når jeg tenker meg om må hun ha vært veldig glad og interessert i sport, for det er vel noe av det eneste jeg kommer på i farta hvor nordmenn faktisk har vært flinke og bidratt med noe, om vi ser bort ifra u-hjelp og for å ikke snakke om bindersen og ostehøvelen.
Jeg har nemlig tenkt spesielt mye på den gode ostehøvelen vår i det siste. Hva hadde Norge vært uten ostehøvelen? Uten ostehøvelen hadde vi ikke kunne ha brunost, kunne vi? Vi kunne sikkert hatt det, men brunosten er ikke noe å skryte av uten ostehøvelen. Uten ostehøvelen hadde ikke Norge vært et osteparadis. Hver gang jeg har vært utenlands og snakket med folk, spør de meg om brunosten og om det finnes isbjørner i Norge. Som regel blir jeg så oppgitt av sånne slags spørsmål at jeg bare svarer at det finnes masse isbjørner i hovedstaden vår, at man må ha med rifle for å beskytte seg mot isbjørnene, at brunosten er nasjonal pålegget vårt og at ostehøvelen er et hellig redskap i Norge. Jeg sprekker av stolthet hver gang jeg viser frem ostehøvelen til min familie i Spania. Det er bare så synd at de bruker den til å dele opp kakestykker i stedet for å skjære ost med den. Poenget mitt er at ostehøvelen er noe nordmenn kan være meget stolte av.