Koreakrigen (1950-53)

Om Koreakrigen (1950-53)
Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2000.05.20

25. juni 1950 brøt krigen ut i Korea, med Nord-Korea som angriperen mot sør over den 38. Breddegrad. Sju nordkoreanske infanteridivisjoner og én panserdivisjon rykket inn over grensen under sterk artilleri og flystøtte. Det sørkoreanske forsvaret viste seg raskt og ikke være motstandsdyktig og det var fare for et totalt sammenbrudd. FN`s sikkerhetsråd ble sammenkalt og det ble slått fast at det var brudd på freden og at medlemslandene burde bidra til at freden ble gjenopprettet.

 

På hver sin side av denne krigen stod ikke bare Nord-Korea mot Sør-Korea men også USA mot daværende Sovjetunionen. I forkant av denne konfrontasjonen lå "Den Kalde Krigen" og Sovjetunionens støtte til Nord-Korea ble sett på som en stor trussel for USA. Ikke bare fordi denne støtten fra Sovjetunionen kunne være en avledningsmanøver til et større angrep fra stormaktens side, men også fordi dette kunne være første trekk til en global konflikt i Europa eller Formosastredet. USA vedtok dermed å støtte Sør-Korea med tilgjengelige militær ressurser, i første omgang fly og sjøstridskrefter men også senere med bakketropper. USA forsøkte også å begrense krigsskueplassen ved å dirigere den 7. Amerikanske flåte fram til Formosastredet for dermed å forhindre at den kinesiske borgerkrigen blusset opp. FN ble valgt til å være den rammen de militære operasjonene skulle organiseres innenfor.

 

Det viste seg å bli en tøff krig hvor hvor troppene i Sør-Korea ble tvunget sørover. Stillingen var alvorlig, men amerikanerne klarte til slutt å svekke Nord-Koreas offensive framtreden i et taktisk angrep som endte i favør av Sør-Korea. Dermed gikk amerikanerne, med General Douglas MacArthur i front, til angrep på Nord-Korea i et forsøk på å gjenforene Koreas to deler og samtidig få en slutt på det kommunistiske styret i Nord-Korea.

 

Etter at USA hadde presset de nordkoreanske styrkene helt tilbake mot den kinesiske grensen, kastet Kina seg inni striden for å trygge sine egne grenser og for å hjelpe ideologiske meningsfeller i Nord-Korea.

 

Etter det Kinesiske angrepet uttalte Truman at kineserne var "sovjetiske satellitter", og at dersom kommunistene lyktes i Korea, "ville det neste bli Indokina, Hongkong og Malaya". Truman brukte domino teorien som flere amerikanske politikere hadde vært inne på. Etter amerikansk syn var Korea en brikke i et globalt domino spill. Falt et land i kommunistenes hender, ville dette bli en kjedereaksjon som var umulig å stoppe. Krigen ble derfor drastisk opptrappet, men det endte med at de amerikanske troppene måtte trekke seg tilbake til den 38. breddegrad som i utgangspunktet var målet for FN. Her kom ikke krigen lenger, både Kina og USA prøvde å avgjøre krigen med ett stort angrep mot motparten, men begge mislyktes og det hele utviklet seg til å bli en stillingskrig på grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Våpenstillstanden ble undertegnet den 27. juli i 1953 i Panmujom. Det fastslo an dermarkasjonslinje ved 38. breddegrad, utveksling av krigsfanger og en nøytral overvåkingskommisjon med Polen, Sveits, Sverige og Tsjekkoslovakia som medlemmer.

 

Virkningene av krigen

 

Allerede i 1950 hadde en arbeider gruppe som vurderte USAs sikkerhetspolitiske situasjon, konkludert med at det var en reel fare for krig med Sovjetunionen. Det eneste som kunne avholde Sovjetunionen fra å starte krig, var at USA og de allierte bygde opp sin militære kapasitet.

 

Denne vurderingen sammen med Koreakrigen førte til at den amerikanske oppdemningspolitikken ble verdensomspennende. I første halvdel av 1950-årene skapte USA et nettverk av allianser, baseavtaler og sikkerhetsgarantier over store deler av verden. NATO ble utvidet med Hellas og Tyrkia i 1952, og USA inngikk avtale med det fascistiske Spania om baser og militær hjelp. USA godtok også en fransk kolonikrig i Indokina som en kamp mot kommunismen, og denne holdningen førte seinere USA inn i den blodige Vietnamkrigen i 1960-årene.

 

Den viktigste virkningen av Koreakrigen internasjonalt var økt opprustning. De militære og våpenindustrien fikk større gjennomslagskraft hos politikerne i Washington. Både USA og Sovjetunionen satset nå på atomvåpen for å øke sin slagkraft, dessuten ble dette billigere enn å satse på større styrker med konvensjonelle våpen. Begge land utviklet hydrogenbomber. Hydrogenbombene hadde mye større sprengkraft enn atombombene som ble bruk mot Japan i 1945.

 

Trumandoktrinen og USAs allianser og baseavtaler måtte få Sovjetunionen til å føle seg som en "beleiret" stat. Riktig ille var det fra Sovjetisk syn da Vest-Tyskland ble medlem av NATO i 1955. Samme år svarte Sovjetunionen med dannelsen av Warszawapakten, en forsvarsavtale mellom Sovjetunionen og de østeuropeiske satellittstatene. Sovjetunionen støttet dessuten sin "leir" i Asia: Kina, Nord-Korea og Nord-Vietnam, og forsøkte å øke sin innflytelse i Afghanistan, India og Burma.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst