Ensom

Om å være ensom
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål

Jeg ruller ned vinduet. ”Det blir 212 kr.” Mannen ser spørrende på meg. ”Penger.. for turen.” En gurglende lyd høres fra mannens hals idet han stikker hodet lengre inn i bilen. ”Jeg må ha betalt for tjenesten. Jeg gjør ikke dette for moro.” Ansiktet sklir over i et glis, ”for moro..hehe.” Stanken av øl og potetgull med paprikasmak slår mot meg. Han roter rundt i lommene og drar fram en sliten 200-lapp. ”Har ikke mer jeg, trudde ikke det var så jævlig dyrt for en rundtur i Oslo.” Det er bare å ta imot. Fulle menn lyver ikke.

 

Klokka er godt over midnatt, jeg svinger Volvoen inn i taxikøen for siste gang i kveld. Seks-sju biler foran meg, jeg er hjemme innen en time er gått. Regndråpene slår mot taket, damer i høyhælte sko småjogger forbi med veska på slep. Musikk kan høres fra lengre ned i gata. Jeg ser ut av frontruta. Mennesker i bevegelse. Virker som om alle har et sted å dra eller noe viktig å rekke. Jeg har ikke noe jeg skal rekke, og ikke har jeg noe annet sted å dra enn til den tomme leiligheten. ”Problemet med livet ditt er at det ikke skjer noe action, Jensen. Samme gamle regla hver dag liksom. Du som er sånn er hyggelig kar, du burde jo være ute på byen du nå vet du.” Jeg vet det. Men jeg har aldri vært no glad i å omgås andre mennesker, har aldri møtt noen som virkelig interesserer meg. Føles som om jeg er på en høyere bølgelengde enn alle andre, er liksom mer moden. Det å jatte i timevis om morsomme reklamefilmer og homofile programledere gir meg ikke noen dypere mening. Jeg rykker frem i køen, snart hjemme nå.

 

En svak knising trenger seg inn i bilen, jeg tørker bort dogget på ruta med hånda. Først ser jeg ikke noe, men med nesa helt inntil glasset skjønner jeg hvor lyden kom fra. I et portrom står en ung dame lent opp mot veggen. En mann holder rundt henne og lener panna si mot hennes. De hvisker til hverandre. Om jeg bare kunne høre hva de sa. Jenta smiler og kniser igjen, mannen er tydeligvis litt av en sjarmør. Plutselig sleiker han jenta over kinnet, hun svarer med å dra ham til seg. Jeg kan høre lyden av våte tunger og se hvordan han grådig forsyner seg av henne.

 

Jeg skjønner meg på mennesker. Kan se tvers igjennom dem i løpet av sekunder. Alle later som de er noe spesielt, alle røper seg. Kanskje er det bare et usikkert blikk eller en rykning i fingeren når de møter et ord de ikke forstår. Uansett ser jeg det med en gang. Det er ingen som er hva de gir seg ut for å være, ingen som er ekte. Jeg er ekte, men det virker ikke som noen legger merke til det. To biler igjen. Det er ikke det at jeg ikke tjener millioner som gjør meg så tom. Ikke det at jeg ikke har dame eller har reist jorda rundt heller. Jeg er liksom bare ikke som alle andre, føler ikke noen kontakt med dem. Hvorfor skal jeg like det som alle andre liker? Gjøre det som alle andre gjør? Jeg vil gjøre det som interesserer meg. Men så lenge det er bare meg som vil det, så blir jeg stående helt alene.

 

”McDonald`s, ved Plaza”, en lubben eldre dame i lårkort kjole og dype utringninger dumper ned i passasjersetet. Hun smiler unnskyldende, og jeg skjønner at hun vil hjem fortest mulig så jeg dropper småpratet. Vi farer forbi Oslo City og tar av ved Spektrum. Hun begynner allikevel å snakke. ”Er vel litt kjipt å kjøre taxi vel?” Det slår meg hvor langt nede jeg er, når hun kan synes synd på meg.

 

Jeg legger meg i senga mi, den er smal, det er bare plass til en. Gullfisken svømmer rundt i bollen sin. Jeg vet ikke om den er trist, men det er jeg.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst