Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Toppidretten

Toppidretten

Om toppidretten før og nå.

Sjanger
Kåseri
Språkform
Bokmål
Lastet opp
19.05.2000


I den senere tiden har det vært fokusert mye på toppidretten. Temaer som doping, prestasjonspress og kommersialisering har stått på tapetet. Mange mener at idretten ikke lenger er hva den var - en sunn, positiv aktivitet. Det er slutt på den tiden da norske toppidrettsutøvere føk forbi en mengde tilskuere på treski iført hjemmestrikket lue og vadmelsnikkers. Dagens toppidrett er preget av næringslivets iherdige forsøk på å markedsføre nettopp sitt produkt, eller sitt merke - For å tjene mest mulig penger. Deltakerdraktene er fulle av reklame. Mange av utøverne har til og med sine egne kleskolleksjoner. Skistadion er fylt med reklameskilter, og tv-rettighetene selges for millionbeløp. Til og med vår egen statskanal, som vi selv finansierer via lisensen, sender reklame. Her kalles det imidlertid "sponsing", noe som ikke går under reklame - sånn rent juridisk.

 

Det var ikke akkurat det juridiske som stod høyest på listen da jeg selv ruslet opp unnarennet på hoppbakken med hoppskiene, av type Åsnes på skuldra. Startnummeret var iført det første av reklame i idretten: Forretningsbankens logo fra 1989. Jeg var heller ikke ikledd den siste kolleksjonen fra noen av topputøverne, snarere min mors egen strikkekolleksjon. Vi hadde jo heller ikke videomåling på den tiden. Målemennene stod nede i unnarennet og ropte opp til dommerne, som protokollførte lengdene. Selv fikk jeg bakkerekorden i 10-meters bakken i Steinfjellet, da dommeren hørte 15 meter, i stedet for 5. Det må nesten være den største idrettsbegivenheten i mitt liv, og for øvrig også en av de siste, da jeg kort tid etter sluttet med hoppingen. Synes å huske at jeg ikke lenger orket å bære skiene opp bakken … Den gangen ble vi ikke beskyldt for å ha tatt prestasjonsfremmende stoffer, eller doping, som det kalles - selv om vi hoppet langt. Jeg kan også huske at vi trente på å skrive autografer. I tilfelle vi skulle havne i verdenstoppen. Og verdenstoppen, det var gutta som turte å hoppe i den store bakken på hele 25 meter.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil