Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Presens, preteritum og... ?

Presens, preteritum og... ?

Kåseri om senilitet og korttidshukommelse

Sjanger
Kåseri
Språkform
Bokmål
Lastet opp
19.05.2000
Tema
Hukommelse


Hva betyr egentlig det vel anvendte verbet "å glemme"? Er det mange som bevisst bruker det som en unnskyldning, er det underbevisstheten vår som spiller oss et puss eller er det rett og slett en av livets mange uforklarlige rariteter? Det kan være vanskelig å svare på disse spørsmålene, men ingenting er umulig, så jeg har lyst å prøve likevel. En ting vi kan si sikkert er at det alltid er noe som blir glemt, enten det er gjenstander, avtaler eller viktige begivenheter. Ikke kom og fortell meg at det aldri har hendt deg. I så tilfelle har du bare glemt det! Det er 3 faser i hukommelsesprosessen; 1. Inntaksfasen, 2. Bearbeidingsfasen og 3. Gjeninnhentings-fasen. At ne eller annen liten feilkobling kan ha blitt gjort innenfor disse tre fasen er slett ikke utenkelig. Hukommelse dreier seg om det å bevare informasjon over kortere eller lengre tid, enten det er inntrykk (ansikter, stemmer, melodier), erfaringer vi har gjort oss, kunnskaper vi har oppnådd, situasjoner vi har opplevd eller ferdigheter vi har utviklet. Det er klart at det er forskjell på visuell hukommelse og verbal hukommelse, men dette kommer litt an på hvordan du er som person og hva du er vant til fra oppveksten av. For en dyslektiker vil det naturlig nok være lettere å huske et bilde av Bill Clinton enn hele hans biografi. En teori det er blitt forsket mye på er også om hukommelsen vår egentlig er situasjonsbetinget, og gir de data "den" mener er nødvendig eller best for å takle et problem eller en bestemt situasjon. Dette kan kanskje forklare hvorfor Charles Manson endte opp som den massemorderen han til slutt ble. Du kan vel ikke vente noe annet etter at han hver helg i 12 år overnattet med sin senile bestemor som trodde at en av hovedingrediensene i eggedosis var katter. Men ingen er i dag helt sikker på hvordan menneskets hukommelse er bygget opp. Det eneste som kan sies sikkert er at hukommelsen vår svikter fra tid til annen, enten det er korttidshukommelsen eller langtidshukommelsen.


 

Jeg skal starte med å fortelle en historie fra slutten av krigen, rundt 1944. Eller var det i 1945? Uansett, historien handler om en mann som var så forferdelig glemsk. Et av hans faste uttrykk var "Kom jeg, eller gikk jeg?" Dette er en historie som har fascinert meg opp gjennom årene, historien om professor Tanke. Professor Tanke var en lege av ypperste kvalitet, men han begynte å dra på årene. Alle hans pasienter hadde kjent ham fra den tiden han husket hvor han bodde, så de turde fortsatt å gå til ham. Men dersom noen nye pasienter dukket opp på Tankes kontor!
- God dag. Er De professor Tanke?
- Det stemmer, ja. Har du avtalt time?
- Ja, jeg pratet med en mann her tidligere: Det måtte ha vært Dem.
- Nei, hvorfor det?
- De er den eneste mannen, om ikke personen her, er De ikke?
- Jo, jeg er vel det.
- Da måtte det ha vært Dem!
- Vel, du får komme og sette deg inn på kontoret mitt, da.
- Har De kontoret Deres inne på et bøttekott?
- Nei. Hvorfor sier du det?
- Det er døren til et bøttekott De åpner.
- Ja, søren klype. Det var feil dør, ja! Forresten, skal du ha behandling eller skal du til å gå?
En ting skal være sikkert, og det er at unge herr Hansen aldri kom tilbake i hvert fall!

 

Å ha "evnen" til å glemme kan både være bra, dårlig eller ofte også nødvendig. Hvem kan vel ikke identifisere seg med en forglemmelse av en viktig dato, enten det er bursdag, bryllupsdag eller andre viktige begivenheter. Hva skjer med den unge, nygifte mannen som kommer hjem uten gave til kona på deres 1. bryllupsdag? Det kan være 1 av 3: 1) - Hei kjære, hvordan har dagen din vært?
- Bare bra," sier hun med et lurt smil.
- Du har ikke med deg noe spesielt hjem fra jobben i dag, vel?
Mannen leter fortvilet gjennom utallige arkiv langt bak i hodets mørkeste avkroker. Hva er så spesielt med i dag? Hva er det hun mener? Med et definitivt tilgjort smil sier han:
- Nei, hva mener du.
- Å, tullebukk, det vet du da godt.
Mannen nikker og smiler, men vet ikke hva han begir seg ut på. Så kommer han på datoen. Å, nei!
- Du må unnskylde meg kjære, men jeg glemte igjen noe viktig på kontoret.
Nå vil konen tro at han har glemt igjen presangen til henne på kontoret og er bare lykkelig. Alt er bra!

 

2) Samme historien utfolder seg, bare at nå tror/skjønner konen at han har glemt av hele bryllupsdagen. Det blir et fryktelig rabalder, og det hele ender med en ung mann i en bar som heller innpå med den ene halvliter’n etter den andre. På den annen side, i den unge familiens hjem, sitter en fryktelig skuffet kone og gråter sine modige tårer. For en ulykke!

 

3) Utgangspunktet er fremdeles den samme historien, bare at nå har mannen glemt at han kjøpte en ring til konen sin dagen i forveien. Han kommer heldigvis på gaven og plukker den frem, men konen blir bare sur. - Hvorfor kan du ikke lage litt spenning og si at du hadde glemt den eller noe slikt. Den unge mannen skjønner ikke hva han har gjort feil, men han glemte ikke nok. Og det må man!

 

Så er vi nok en gang tilbake til utgangspunktet. Hvordan har glemsel blitt så vanlig i vårt samfunn? Det finnes flere teorier om hvorfor folk glemmer, deriblant at det er en liten hjernefeil, muligens stress eller så enkelt som at vi av natur er glemske. I mange tilfeller kan nok en mindre hjernefeil være sannsynlig, ja. Det som ligger vår tid nærmest er selvfølgelig at vi er glemske av natur, med det forbehold at i oppveksten kan glemsel motarbeides av foreldre og andre i miljøet rundt, eller øke glemselen vår. Psykologene mener det er arv og miljø, som alltid. Noen eller noe må jo ha skylden. Det verste som finnes for mennesker er nemlig hendelser og begivenheter vi ikke kan forklare. Dette er noe av grunnen til at det forskes svært mye på dette området. Som selvoppnevnt hobbyforsker har også jeg mine egne teorier om hukommelsen og glemsel, men først og fremst om det å glemme med egen vinning. Jeg tror nemlig at en kan trekke mye ut av de situasjoner mennesker glemmer ved i dag, og bruke de fakta en da får på bordet for å legge grunnlag for nye teorier om emnet.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil