Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Vildes kamp

Vildes kamp

Novelle der ei jente forteller om bestevennen sin som har fått anoreksi.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.11.2004


Så satt jeg her da. Jeg holdt Vilde hardt i hånden, men hånden hennes var helt slapp. Hele kroppen hennes var livløs. Eneste jeg kunne høre var svak pusting.

 

Jeg kjente tårene presse frem, det gjorde så vondt å se henne slik. Den ellers så solbrune huden hennes var hvit som snø, og hun var så tynn, skremmende tynn.

 

Eneste som ikke var forandret var de lyse lange lokkene som så vidt rørte ansiktet hennes, og gikk ned til midjen. Jeg hørte all pipingen og de andre skremmende lydene som er her på sykehuset, og jeg kjente lukten av alle slags medisiner stikke i nesen.

 

Hvorfor måtte Vilde sin dårlige selvtillit ha gått så langt…

 

Alt hadde begynt for litt over et halvt år siden. Vilde hadde vært stormforelsket i Christer, klassens sjarmør, men han hadde valgt Mia; ei jente i parallellklassen, fremfor henne.

 

Jeg hadde aldri sett noen gå så fort fra å være en så sprudlende og forelsket solstråle, til en så ulykkelig og deprimert jente. Hun trodde at Christer hadde valgt Mia fordi hun var mye tynnere enn henne selv, og det var fra den dagen hun begynte å slanke seg. Det var ikke bevisst i begynnelsen, det var akkurat som noe i kroppen hennes sa at hun ikke måtte la Mia være bedre enn henne. I begynnelsen bare lo de andre jentene i gjengen og jeg av det, vi trodde ikke det var seriøst. Vilde var jo helt normal, lå innenfor idealvekta og sånn. At dette var alvorlig, det skjønte vi ikke.


 

Sånn fortsatte det i noen måneder. Vi la så klart merke til at hun var blitt litt tynnere enn det hun hadde vært, men vi tenkte bare at hun hadde vokst i høyden, og ikke i bredden.

 

Etter hvert merket vi at hun hadde mye mer temperament enn før. Hun kunne gå fra å være kjempe glad, til å plutselig gråte hysterisk. Jeg skjønte ingenting av hva som skjedde med bestevenninnen min. Vi sklei lengre og lengre fra hverandre, og det var så utrolig vanskelig for oss begge. Men hun ville aldri prate om hva som egentlig hadde skjedd. Hvis jeg tok det opp med henne begynte hun bare å gråte, og skrek at jeg aldri kom til å forstå.

 

Vilde skulle være med meg og familien på hyttetur i påsken, og vi gledet oss begge to, utrolig masse. Til å få en uke til å bare koble helt av, og bare kose oss. Det jeg ikke visste, var at sannheten kom til å komme frem denne uka. Hvertfall for meg.

 

Det gikk noen dager, og alt gikk som planlagt. Lørdagen kom, og mamma og pappa lagde kjempe god middag til oss. Vi satt og koste oss med den, og hadde en skikkelig koselig samtale alle fire. Resten av kvelden så vi på tv, spilte spill og stappet i oss masse godteri.

 

”Jeg er straks tilbake!” sa Vilde og smilte sukkersøtt til foreldrene mine og til meg. Hun gikk mot badet, og jeg fulgte etter. Jeg lukket døren etter meg, for jeg hadde en følelse av at noe var galt. Jeg listet meg etter. Dodøra sto på gløtt, og jeg tittet så vidt inn. Jeg klarer ikke beskrive hva jeg følte akkurat da, for det jeg så var Vilde som satt på knærne foran doen og stakk fingeren i halsen. Jeg ble helt svimmel, og kjente det stikke inni meg. Vilde snudde seg forsiktig og møtte blikket mitt. Blikket hennes akkurat da kommer jeg aldri til å glemme. Hun så helt knust og deprimert ut. Helt annerledes enn en jenta jeg pleide å kjenne, jeg fattet ikke at dette var den glade og livlige jenta som nettopp hadde sittet inne i stua med oss andre.

 

Jeg gikk fort inn til henne på badet, og låste døra etter meg. Tårene rant på oss begge, og hun omfavnet meg samtidig som hun hikste: ”Ikke fortell det til noen, jeg lover å skjerpe meg! Vær så snill Cathrine, du er min aller beste venn! Prøv å forstå!”

 

Det var da jeg gjorde min antakeligvis aller største feil. Jeg gjorde som hun sa, for jeg trodde virkelig at hun kom til å skjerpe seg. Jeg visste rett og slett ikke bedre. Hadde dette skjedd nå i ettertid, hadde jeg straks søkt hjelp. For spiseforstyrrelser er en alvorlig sykdom, som man absolutt ikke styrer selv. Men jeg ønsket så utrolig sterkt at hun skulle klare det.

 

Tiden gikk, og jeg trodde virkelig det hadde bedret seg for Vilde. Vennskapet vårt var bedre igjen, men hun var fortsatt ikke den samme jenta som fikk alle til å smile. En del av henne manglet, den vi var aller mest glad i. Men jeg tenkte at det kanskje bare tok tid, at snart var alt greit igjen.

 

Plutselig var sommerferien der allerede. Og det var jeg skikkelig glad for. Jeg skulle være hos besteforeldrene mine et par uker sammen med resten av familien, mens Vilde skulle være hjemme med moren og sin eldre bror, Stian.

Men for å si alt kort, en dag ringte telefonen i første etasje hos bestemor og bestefar. Jeg hørte noen rope på meg nedenifra, og løper ned trappene. Der sto mamma med telefonrøret i hånda, og jeg så på henne at noe var galt.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil