Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Grenser

Grenser

Kåseri/essay om grenser.

Sjanger
Essay
Språkform
Bokmål
Lastet opp
15.11.2004
Tema
Familie


Jeg vil si noe om mitt forhold til grenser. Ikke grenser mellom land og kontinent naturligvis. Nei, grenser vi har inni oss eller grenser vi setter for våre barn. Hva skal man egentlig si om grenser? En grense er en grense og sånn er det vel med det? Alle vet jo hva en grense er, men det er ikke så lett å vite hvor den går bestandig naturligvis.

 

”Der går grensa!” er det mange småbarnsforeldre som sier. 3 ord, men allikevel 3 ord som sier det meste. Jeg fryser nedover ryggen når jeg tenker på det. Ekkel setning det der, særlig når pappa sier det. Jeg har et sånt bilde inni i hodet mitt, en slags setting der et barn, en gutt, (vet ikke hvorfor det er en gutt, men gutter gjør mye gærnt) uansett, jeg trur han dytter søstera si i vannet og det kommer ei mor, ei svær ei. Hun løper bort til den stakkars gutten og fillerister han, hun rister så hardt at tårene spruter ut av øya på han. Gutten griner og sutrer i lang tid etterpå. Der gikk grensa for å si det sånn, og gutten skjønte sikkert at han ikke skulle gjøre det igjen, men var det den riktige måten å gjøre det på?


 

Jeg trur grunnlaget for hva man foretar seg i livet blir satt allerede i barnehagen. Da mener jeg ikke at ramp i barnehagen blir til bankranere i voksen alder eller noe sånt. Nei, men at man får et grunnlag som ikke er helt bra vil jeg nok si stemmer.

 

For man er blitt så forsiktig nå til dags, alt er blitt så farlig, og Svein Woje er enig. Alt er farlig for unger. Alt er blitt så farlig at barn som vokser opp nå blir beinskjøre fordi de har blitt nektet fri utfoldelse i lek. Et håndfast eksempel på dette er at barnehager er pålagt å kappe greiner av trær slik at barna ikke kommer seg opp i dem. Det kan vel knapt nok være noe som er mer naturlig for barn enn akkurat det å klatre i trær. Det er barnehagetantene som setter grensene nå, det er de som hjelper barna å sosialisere seg. Foreldrene jobber, og jobber. Selv har jeg aldri gått i barnehage, ikke SFO heller, det er jeg glad for. Jeg husker at vi treklatrende barna alltid sto utenfor skolegården å erta SFO barna som ofte satt i tekka og grilla pølser, eller tegna. Flere av dem rømte og kom aldri tilbake igjen.

 

Foreldrene skal oppdra barna, jeg høres kanskje litt konservativ ut når jeg sier at en forelder burde være hjemme mens barnet vokser opp. Oppdra det etter eget ønske og sette passende grenser. Jeg håper for guds skyld at det ikke er en haug med barnehagetanter som skal oppdra barna mine, og det er da jeg begynner å tenke på hvordan jeg blir som forelder, blir det meg som setter grensene? Blir jeg typen som kjefter og smeller, (som den svære mora nevnt tidligere)? Eller den typen som overser dårlig oppførsel, mas og stygg munnbruk og heller roser barnet når noe positivt er blitt gjort og gir det full oppmerksomhet for det? Sistnevnte håper jeg, for det er vist sånn det skal være. Det er forsket på.

 

Jeg skal la ungen min utfolde seg fritt, sånn som jeg fikk når jeg var liten, klatre i trær og sloss med nabogutten. Leke med sverd og skjold, pil og bue, hvis det blir gutt da naturligvis. Jenter vet jeg ikke hva gjør for noe. Leker i dukkehuset sitt, klipper av seg håret og er misunnelig på gutta tenker jeg.

 

Tenke ja, det å tenke er greit nok i og for seg det. Lenge hadde jeg det sånn at når jeg møtte folk som ikke tenkte eller mente det samme som meg, da tenkte jeg at de måtte være litt gærne. Sånn kan det være med grenser og oppdragelse også. Ikke-røykere for eksempel som oppdrar sine barn til ekle små tyggegummiluktene moralister som går igjennom den eneste røykekupen på toget og sier ”æsj det lukter røyk her, røyk er farlig for kreften”. Jeg trur at ikke-røykende mener at annerledes tenkende burde reise til… Spania.

 

Men etter hvert, etter hvert som tiden går, man vokser opp og blir eldre, ja, når vi er sånn ca 14-15 år gamle slutter de fleste å høre på foreldrene sine. Foreldrene vet ingenting. Vi er blitt noen stae og alltvitende mennesker. Det er rart med det, man begynner å sette sine egne grenser, og grensene som foreldrene/barnehagetantene satt i vår tidlig barndom er glemt. Man setter sine egne nye grenser, og presser de gamle til det ytterste, noen presser de lenger også, men da angrer de som regel etterpå. Sånn er livet.

 

Livet ja. Man lærer så lenge man lever, sier nå jeg. Det er lov å presse sine egne grenser, men det er litt verre å presse andres grenser. For eksempel drikkepress, jeg vet dette ordet er litt ”slitt” når det er snakk om å presse grenser, men jeg bruker det allikevel. Eller slitt og slitt, oppbrukt blir vel mer riktig i denne sammenhengen. For til vanlig er det bare et ord, og man tenker ikke så mye over det verken med hat eller kjærlighet. Hadde det bare vært øl vi hadde blitt presset i oss, men nå har det jo kommet så mye annet på markedet, exstacy, GHB og pepper. GHB som lages på kjøkkenbenken, mellom komfyren og vasken kan man lage det. Og pepper, mamma kunne ikke skjønne at det gikk an å ruse seg på pepper, da lo jeg å sa det var amfetamin.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil